+881631675163?

Hmmm...et ubesvart anrop og nummeret ser veldig veldig rart ut. Jeg tør selvfølgelig ikke ringe opp igjen, jeg tror jo at jeg blir lurt av noen som skal tjene penger på min naivitet. Min nysjerrighet dreper meg nesten, hvem er det som har ringt?

Hva gjør man? Jo, man googler "+88" og får opp mye urelevant informasjon. Så googler man "country code 88". Jeg får beskjed om at det ikke finnes noen land med den landekoden. Jeg leser også at det kan være fra Kongo hvor jeg ikke kjenner noen, eller Singapore hvor jeg heller ikke har så mange venner. Så er jeg så dristig at jeg googler hele nummeret. Og hva kommer opp? Jo, en link direkte inn på siden til Aleksander Gamme.

Det er satelitt telefon, det er fra Antarktis!!!

Og de som fnyser av det og ikke syns det er spesielt kan lukke bloggen nå og surfe videre på nettet. Jeg har aldri fått telefon fra Antarktis før og det var faktisk skikkelig gøyalt. Det som ikke var så gøyalt var at det var et ubesvart anrop. Men så, kvelden etter ringer dette rare nummeret igjen og jeg klarer å ta telefonen.

Og der vettu, langt der borte eller nede eller hva man sier, der hører jeg Gamme. På Finse var vi så heldige å få bli kjent med Aleksander Gamme i forbindelse med Expedition Finse. Vi lærte fort at Aleksander generelt er glad. Han hilser ikke på nye mennesker, han gir de en klem. Hvertfall var det det jeg fikk da jeg strakk ut den høflige hilsehånden min. Gamme liker Finse, vi liker Gamme og han har troa på ekspedisjonsfestivalen vår når vi er midt i de verste oppoverbakkene.

Fra Framheim på Expedition Finse 2011. Foto Stephanie Padtberg.

Og jeg har selvfølgelig hundre spørsmål. Hvordan ser det ut når du ser ut av teltet? Hvor har du vondt? Er turen som du ville at den skulle være? Rekker du hjem til Expedition Finse?

Om utsikten fra teltet ler han og sier at uttrykket less is more aldri har passet bedre. Og jeg tror jeg forstår. Han forteller at dagen har vært en 10'er. Han er sykt takknemlig for at sårene etter frostskadene på låret ikke lenger er åpne. Jeg tenker at mitt liv er sykt komfortabelt, selv når jeg går baklengs i snøstorm på Finse. Og Aleks virket rimelig motivert for å komme seg hjem til Expedition Finse. For å sitere han igjen; Hilde, om jeg ikke er hjemme til Expedition Finse så blir det overvintring og da er jeg i tilfelle sjukt tynn neste gang vi sees. Jeg ler og føler meg trygg på at en av våre viktige samarbeidspartnere vil rekke festivalen.

Vi følger bloggen til Aleksander Gamme hver dag og vi gleder oss til å se han igjen. Og for å si litt om turen hans, så har vi blitt fortalt at han skal gå fra Hercules Inlet, inn til polpunktet, tilbake til Hercules og til sist til Union Glacier, basen hvor de flyr inn. En tur på omlag 2500 kilometer, tur-retur polpunktet uten ekstra forsyninger eller kite. Vi forstår nok ikke helt omfanget av de fysiske anstrengelsene han utsetter seg selv for. Men vi sier WOW og lar oss imponere over motivasjon, turglede og positivtet. 

Aleksander Gamme, bilde hentet fra Gamme.no

Og vi på Finse 1222 er stolte over at vi får oppdateringer fra Antarktis. Vi er stolte over at Finse 1222 er med på Sydpolen, i tankene. Vi er også stolte over å ha så mange Finsefolk arbeidende der nede.

Min ekspedisjon er å komme seg hjem fra jobb, vinden har roet seg og jeg tror det skal bli en enkel liten tur med turglede og positivitet fordi sofa og tv er målet. Der er verre for den franske bulldog'en Herman som er med sin arkitektpappa til fjells for å tegne ny terasse på Finse 1222. Men Herminator er tapper, kaster seg ut i puddersnøen som rekker han til halsen og kommer seg hjem fra jobb hver dag. The Herminatior skal ut på ekspedisjon, vi må hjem til sofaen!

Ha en god kveld,
Hilde!

Det er helt normalt å gå baklengs på jobb på Finse!

Hvertfall når man bor i østenden av perrongen og skal til hotellet. Man hører jo at det knaker i husveggene og man kan kjenne hvordan vinden tar tak i bygningene. Utsikten fra stuevinduet er hvit, man ser ikke engang hotellet som ligger hundre meter unna. Man vet jo hvordan det er der ute, men igjen går man ut av huset med munnen åpen.

Og man vender ryggen mot vinden for å få igjen pusten. Som regel konkluderer man med at det er like greit å bare gå baklengs på jobb på slike dager. Om togsporene er snødd igjen må man navigerere etter stasjonen. Å runde hjørnet på stasjonen er den største utfordringen. Der ligger det speilblank is og vindkastene er ekstra sterke. Men vi overlevde turen til jobb i dag også.

Juletreet har fått vestavindsvingen i toppen

Nå sitter jeg og gruer meg til å gå på stasjonen for å sende to pakker. Å komme seg bort dit er intet problem, med vinden i ryggen tenker jeg man er der før man vet ordet av det. Å komme seg tilbake på jobb derimot er en ny kamp. Men så kommer man inn på hotellet til ferdig pyntet juletre, to brennende adventslys og lukten av nyskrellet mandarin. Roen senker seg og vi vet at vi er på rett sted. Her er det skikkelig julestemning. 

Julestemning på langbordet

På lørdag tasset jeg over perrongen i en meter snø, ordentlig puddersnø. Og Merete måtte svømme inn i sitt eget hus på kvelden. Hos henne er det slik at all snøen hovedsaklig legger seg rett foran døren. I stedet for å begynne å grave bort snøen, bestemte Merete seg for å svømme gjennom snøen, hun stupte i det, fant dørhåndtaket og da hun kom seg inn var hun SÅ glad....

Merete ønsker seg snorkel til jul...

Nå bærer det bort til stasjonen for min del, julekalendervinnere venter på pakkene sine, snøstorm er ingen unnskyldning her oppe.

Hilde

Alt er som det skal nå!

Etter et par ukers jobbing fra distriktskontoret på Løkka i Oslo, er jeg nå endelig tilbake på hovedkontoret på Finse 1222. Og jeg kan fortelle dere at alt er som det skal være på Finse nå!

At det er hele 6 grader og strålende sol i Oslo den 1. desember hører hjemme i Oslo sin blogg. Men at det er snøstorm på Finse hører definitivt hjemme i vår blogg.

Hvorfor lærer man aldri at når det er whiteout på Finse med vindkast opp i 30 m/s så MÅ man holde munnen lukket når man går ut. Det er hele 6 måneder siden vi har sett kong vinter herje på Finse. Totalt ute av vinterrutinene steg jeg galant ut av toget med åpen munn og kjente hvordan vinden tok tak i meg og den tunge bag'en min. I det jeg fikk lukket munnen og kunne puste igjen, tenkte jeg "Nå er alt som det skal være på Finse".

Kong vinter herjer med hotellet!

Da jeg dro fra Finse var Merete på ferie. I dag ble jeg møtt av Merete da jeg kom av toget, det er en veldig bra greie Merete har på gang der, med å møte folk på perrongen. Sjefen er definitivt tilbake, hun skal pynte juletreet i kveld. Når man kommer inn på hotellet skal det normalt sett være tomt og rotete nå, men det er det ikke. Det er stinn brakke. Vi holder hotellet åpent i helgen for en stor gruppe som skal ha julebordet sitt her. Det kan diskuteres om det er sånn det pleier å være. Det er hvertfall ikke meg i mot at det lukter rent, at det lages kaffe og at man kan spise middag sammen med en liten gjeng på langbordet. Spør du meg er det sånn det skal være på Finse 1222.

Vi har allerede tettet et par vannlekkasjer, Merete har lyst på kontorpils, John Frode sier som vanlig at han ikke kan annet enn å klage når jeg spør hvordan det går, Ida lager middag på kjøkkenet, utsikten på kontoret er dekket av snø og jeg kjenner at jeg syns alt er sånn det skal være på Finse nå.

Kontorutsikten!

Merete vet det ikke enda, men jeg skal invitere meg selv til henne i dag og se på Nissene over skog og hei og kanskje ta en torsdagspils. Vi skal hvertfall være innendørs og vi skla nyte livet og tenke at alt er som det skal nå, vi har det bra og ingen har blåst bort.

Hilde

Pssst...jeg tror de som har vært her oppe i orkanen som har vart i flere dager har et litt annet syn på det hele. Det har visst vært noen røffe dager, men jeg er ganske sikker på at de syns dette er bedre og mer riktig enn regn og vind.

Ikke alt er som det skal nå....

Når jeg var på ferie... når jeg faktisk kom meg på ferie, så ville jeg så gjerne blogge om hvor skrekkelig håpløst det er å fly KLM, og hvor j.. det er å være innom Charles de Gaulle (Paris) flyplassen. Men et klokt hode mente at det ikke kom noe godt ut av å slenge slik drit. Så derfor gjorde jeg ikke det. Jeg sa ikke et stygt ord om dårlig service hos KLM, eller hvor umulig det er å orientere seg blant sure ansatte på CDG. Jeg nevnte heller ikke at flyproblemene på vei til ferie gjentok seg på vei hjem...

Hovedsaken er at jeg er hjemme fra en fantastisk ferie i Malawi, og er nå tilbake på Finse. Et kontrastfylt sprang fra svømmebasseng, varmt i været, fargerike klær, latter og glede og gode drinker (det vil si at uansett hva jeg bestillte så fikk jeg Jack Daniels og cola), noen timer på triste Oslo S, før jeg endelig kunne gå av toget å puste inn Finseluft.... ahhhhhhh! Men hva møter meg? I tillegg til en smilende Ina og en enda mer smilende Magnus, så regner det... Dette, som skal være den kalde, fine tida på Finse. Vår lille bonus. Der vi har fjellet for oss selv, kan gå de første skiturene, nyte stillheten og alt det vakre. Det er nå vi skal føle oss priviligerte. All snøen fra oktober er regnet vekk. Når jeg snakket med Niklas Norman på telefonen i dag, så sier han at temperaturen i november i år har ligget 5-6 grader over gjennomsnittstemperaturen for november, hver dag! Det er fryktelig mye. Regn i slutten av november er et slag under beltestedet. Jeg har gått inn i en slags feriedepresjon. Det er ikke som det skal nå.

Men de siste dagene har frosten kommet. Det er flott stålis på Finsevann. Man kan gå på skøyter. Jeg har forsøkt. Helt inne med strandkanten. Inne i hodet mitt flyter jeg rundt på isen som om jeg var Sonja Henie. Blåmerkene på rompa vitner om litt dårligere flyt... Men isen utenfor direktørboligen er rimelig trygg nå. Og på yr melder de snø, snø og atter snø. Det er fortsatt håp for november.

Til helgen er det julegateåpning på Finse. Vi finner frem en snor med tolv 60-watts lyspærer og henger den opp mellom Finse Stasjon og Finse1222. Tada! Vår egen lille Finsejulegate! Slik vi liker det. Ikke så mye kjøpepress i denne julegaten. Befriende lite. Her er det mest latter, sang og pepperkaker. Finse Skilag inviterer alle sammen til Finse denne helgen, og skal innom oss på hotellet og lage julegrøt. Og kanskje kommer nissen? Det bruker å være hektisk krangling og ivrig unnasluntring når den røde nissedrakten kommer frem. Hvem trekker det lengste (korteste) strået? Men vi kan anbefale å ta turen til Finse denne helgen. Stille, rolig, god stemning, flott julegate, god julegrøt, bra initativ av Finse Skilag. Velkommen opp! Definitivt en annerledes julegate, som vi er veldig glad i!

En annen ting som absolutt ikke er som det skal nå er at vår kjære Ina, som vi kan tulle så mye vi vil med, skal slutte i jobben som booking- og kurs/konferanseansvarlig (og min høyre og venstre hånd). Ina kom en vakker sommerdag i 2006, og jobbet seg raskt inn i administrasjonen. Man kan si så mye om Ina, og det skal vi, i en litt senere blogg. Men nå så skal vi bare glede oss over at Ina skal være her til over Expedition Finse, og så skal Ina få sin egen hedersblogg, når D-dag nærmer seg. Og da er det jo også kjent at vi trenger en ny Ina snarest :-) Du er herved oppfordret til å anbefale gode mennesker til jobben. Vi samler kun på gode folk på Finse, og personen må selvsagt ha relevant jobberfaring og utdanning. Er det ingen i den kule gjengen til Hilde som tilfeldigvis er utdannet innen reiseliv, og vil ha noen år på fjellet? Step forward, please!

Nok en ting som ikke er som det skal nå, men som faktisk er ganske deilig, er at vi ikke har to tusen oppussingsprosjekt på gang. Ingen gulv som skal slipes, ingen tepper som skal legges, ikke så mange vinduer som skal skiftes, ingen tak som lekker (!!!!), ingen personalbolig som skal pusses, sparkles, males.... Ingen verdens ting. Men likevel er det tusenvis av ting å gjøre. Jeg forstår det ikke helt. Vi har likevel mange ideer om hva vi ønsker å gjøre med hotellet fremover. Og vi har en liten overraselse til de av dere som kommer til nyttår, og det er at Boggi`n skal heves et lite hakk opp fra avgrunnens mørke. Vi håper at det blir ferdig til nyttår (det må det jo), og gleder oss stort til å ønske dere velkommen ned til en litt friskere Boggi`n.

Det er hyggelig å tenke på tiden som ligger foran oss. Nyttårsfeiring (årets kjekkeste fest), bryllup tidlig i januar, Finsejazz, Snowjam (10 års jubileum) og Expedition Finse (også årets kjekkeste fest), før vinterferie, Vinterkurs, Påske, Skarverenn, Fjell til Fjord turer..... Og vips så er det juni og vi skal ut å lete etter Rallarvegen.

Jeg driver nå, sammen med Ina, og legger sammen personalkabalen. Nye folk skal til Finse å oppleve det vakreste av det vakre. Mange "gamle" ansatte kommer tilbake. Det er vi veldig glad for. Det skal bli spennende å ønske nye og gamle velkommen til Finse i slutten av desember. Ikke lenge til nå.

Hotellet er jo, som kjent, stengt i romjulen. Vi åpner til nyttår. Men vi kommer til å holde åpent hotell / butikk fra torsdag 29. desember, og håper så mange som kan kommer innom å kjøper Finsebolle og drikker kakao. Det hører nemlig til romjulen.

Riktig fin adventstid! Det vet jeg at det blir på Finse. Nå kommer snøen. Nå kommer den kalde fine tida.

Mitt lille stykke Norge!

I dag har jeg valgt mitt lille stykke Norge. Jeg hadde mange gode kandidater, men på dager som i dag vinner Lille Finsenut. Jeg fikk et akutt behov for å løpe ut å ta bilder. Min eneste tanke da jeg stod der ute var at på lik linje med Freia sin sjokolade SMIL, så er Finse skapt for å deles. Vel inne på kontoret googlet jeg SMIL. Mange har hengt seg opp i hvor urettferdig det er at den inneholder 13 sjokoladebiter. Hvordan skal man dele den da? Og da ler jeg litt inni meg når dere sikkert tenker at det er urettferdig at vi på Finse våkner til denne utsikten. Derfor deler vi den med dere!

Og siden det er totalt vindstille speiler Lille Finsenut seg i Finsevann. Solen varmer som om det skulle vært juni og øyeblikket der ute kan beskrives med ren fjellykke. Legg også merke til at isen endelig begynner å legge seg på Finsevannet.

Vi er så heldige og vi deler så gjerne med bilder. Men aller mest kan vi anbefale å komme seg til fjells å oppleve herligheten med egne sanser.

Ha en fin dag!

Vi gjør Hallingdalen!

Vi legger ikke skjul på at det er ekstremt stille her oppe om dagen. Det er fantastisk med denne stillheten, men for min del har jeg en innbygget fredagsklokke som gjør at det begynner å rykke litt i en eller annen fot rundt firetiden på fredager. Jeg har hørt at noen kaller det rockefoten? 

Og med tre medbygdinger på stedet er det begrenset hvor mye denne rockefoten får sparket fra seg. Men det er to som har rockefot her oppe. To rastløse sjeler med evnen til å nyte stillheten, men med et brennende behov for å markere at helgen er her. Etter mye frem og tilbake og vurdering av flere gode alternativ, bestemte vi oss for å dra til geilo med kveldstoget og ta nattoget tilbake til Finse. Vi var selvfølgelig enormt spente på denne lille utflukten. Det hele startet med pizza på Peppes. I Oslo ville jeg nok aldri valgt Peppes, men på Geilo var det definitivt et riktig valg. Jeg trodde aldri jeg skulle se Peppes servere pizza med tynne bunner og den var faktisk veldig god. At jeg måtte bort og si fra at vi gjerne ville bestille drikke to ganger var kanskje ikke så imponerende. Men hun beklaget naturligvis dette, de var bare fire på jobb og det var helt kaos der sa hun. Vi kunne se fire andre gjester? Heldigvis er ikke fire gjester kaotisk på Finse 1222, det skal litt mer til.

Også drar vi ut på byen på Geilo. Og jeg har glemt å stille klokken, klokke er ikke så viktig på Finse, togene minner oss på tiden nok ganger i løpet av en dag. Så vi ankommer Off Piste kl. ti og oppleves sikkert som litt ivrige, noe vi også var. Å oppdage at vår IT-ansvarlige faktisk også er dørvakt på stedet var ganske morsomt. Jeg ble til slutt bedt om å forlate åstedet av vår IT-asvarlig i ny forkledning med store bokstaver VAKT. Jeg truet med at jeg skulle lage masse IT trøbbel for han, så lo vi litt.

Det er snart lønnsutbetaling på Finse 1222, så når vi dagen etter bestemmer oss for å ta toget til Gol er det på tide å sjekke om kontoen syns det er en god idé. Det var jo litt kaotisk på Off Piste også (langt over flere enn fire gjester) så at de i kampens hete har slått 1,98 i stedet for 198 er ikke så rart. At de har gjort det to ganger er jo bare helt fantastisk, da kunne jeg dra til Gol med god samvittighet og nok penger på kontoen. At jeg og Micke bakte pizza til konduktørene da de var stuck her i forbindelse med brannen på Hallingskeid viste seg også å være lurt. Gratis togtur begge veier er virkelig ikke hver dag. Den pizzaen må ha vært fryktelig god.

Man kan kanskje stille spørsmål ved at Geilo kun har et lite utested (like mange som Finse)? Men man kan også lure på om Pers Hotell på Gol noengang har klart å fylle opp lokalene sine. Her var det en avdeling for enhver musikksmak. Jeg vandret litt rundt, men likte meg best i baren. Og jeg lot meg faktisk imponere over hvor fint det var der, nyoppusset og bra. På vei til pers holdt jeg på å bli påkjørt av en traktor. En traktor som skulle få mye av min oppmerksomhet den kvelden, ikke hverdagskost for en tidligere byjente som nå bor på et bilfritt sted.

Nå er vi trygt tilbake på Finse. Det eneste som minner om Peppes er varmeveskene som har ligget her siden vi bestilte pizza i september. Det eneste som minner om en traktor er trucken vår og den ligger jeg langt unna. Boggien er ikke nyopppusset og stor, til gjengjeld er det enklere å fylle den. Ok, kanskje ikke akkurat nå, men til nyttår fylles den garantert opp igjen. Og det er ikke noe gøy å lure sin egen arbeidsgiver med å slå inn 1,98 i stedet for 198. Uansett, borte bra og Hallingdalen er helt OK, men Finse er fortsatt best!

Hilde

Innbyggertall og andre viktige saker på Finse...

Inbyggertallet på Finse for tiden? Tja...kan vi si varierende kanskje?

I dag er det hele syv mennesker som holder hus på Finse, åtte hvis vi inkluderer Eirik som er her på dagstur. I kveld reiser Ina og HP til Bergen, men Micke kommer tilbake. Det vil si at fem mennesker skal sove her i natt. I morgen drar Egil og da er vi bare fire innbyggere på hele Finse, med mindre noen bestemmer seg for å dra på hytta i helgen. Du tenker kanskje at det ikke er så mange, men ting går rundt og samfunnet fungerer. Vi har postmann, stasjonsmester, vaktmestere, assisterende hotelldirektør, sykkelansvarlig og en humørspreder (=meg selvfølgelig). Tilsammen dekker vi de mest elementære rollene i Finsesamfunnet. På tirsdag var vi faktisk hele syv mennesker til middag på langbordet. En viktig brikke som mangler i samfunnet vårt er forresten en kokk. Vi får i oss næring, men jeg tror vi bør begynne tenke på dette med feilernæring.

Tirsdagen startet for øvrig med en god latter. Til vanlig er jo stasjonen på Finse et viktig samlingssted og sladrekontor, det er sjeldent Egil sitter der alene. Det er jo alltid hyggelig å besøke han, men det har vi tydeligvis ikke vært gode på i det siste. I nitiden på morgenen kunne man høre over høytaleranlegget; Viktig melding, ja det var en viktig melding - kaffen er klar!!! Skal love dere at vaktmesteravdelingen fikk fart på seg.

Og vi lar oss fortsatt skremme av Alice Fangen. På tirsdag kom Ina inn på kontoret blek og lettere sjokkskadet etter å ha hørt skritt i overetasjen. "Æ sette mæ her på kontore og vente på ka som komme ne dæffra". Etter noen minutter kom Micke og lurte på hvor loftet vårt er. Han hadde lett overalt i andre etasje og kunne ikke finne det. Ina fikk fred i sjelen igjen og Micke fant til slutt loftet. Micke fant forresten også lysbryten på rommet sitt denne uken, etter 4,5 måned på Finse.

Og om vi skal snakke om andre viktige ting på Finse så kan vi nevne litt av det som skjer i vaktmesteravdelingen. De har nemlig byttet vinduer i resepsjonen slik at vi nå kan skryte av orntli panoramautsikt utover Jøkulen. Det mest gledelige med dette prosjektet er at det er satt inn en dør ved siden av vinduene. Døren minner oss på at det en vakker dag vil bygges en terasse utenfor resepsjonen på Finse 1222.

Det store diskusjonstema om dagen er hvordan vi nå skal løse det med benker rundt langbordet. Tidligere har vi jo hatt benk på ene siden og på andre siden har man sittet i vinduskarmene. Det har vært veldig hyggelig og langbordet er hellig, så nå vet vi virkelig ikke hvordan vi skal løse dette. Vi vil jo ha benker i vinduene akkurat som før, men så vil vi jo beholde panoramautsikten. Vi er i tenkeboksen og tar gjerne i mot sterke meninger.

Det er forresten også viktig for oss å få asgt at vinteren som vi var overbevist om at hadde kommet for å bli, ikke er her mer. Det føles som det skulle vært en dag i juni med snøsmelting. Vi håper vinteren kommer tilbake snart.

PS...da jeg skulle publisere dagens innlegg fikk jeg beskjed om at det ikke var mulig da noen andre redigerte det samtidig som meg. Men ingen andre er innlogget. Alice Fangen?


Det er registrert flere samtidige forsøk på å redigere denne ressursen. Grunnen til dette kan være at noen andre også redigerer denne bloggen eller dette innlegget.


So long,
Hilde

Så er vi der igjen...

Det er nesten tomt på Finse. Vi er kommet til den tiden hvor man har oversikt over hvem som er her. Med mindre noen har sneket seg av toget uten at jeg så det fra mitt kontorvindu så er vi altså nøyaktig åtte stk på Finse nå. Fem av disse jobber her oppe og tre av de er hyttefolk. En av de som jobber her oppe nå er meg, Hilde. Da jeg kom på jobb i dag måtte jeg lage kaffe selv. Og når det er frustrerende så skjønner dere hvor godt vi har det her til vanlig.

Og når jeg sier "så er vi der igjen" så mener jeg at alle ansatte og alle gjester har forlatt oss og at hotellet forfaller, spesielt kjøkkenet. Men nå har jeg gjort noe skikkelig lurt, jeg tror vi snart kan kalle meg rutinert. Tidligere har vi blogget om hvordan all maten på kjølen råtner og om at vi til slutt må bite i det sure eplet og kaste den illeluktende råtne maten. I går kastet jeg ca. 15 Jøkulbrød som allerede hadde begynt å få grønnhvitt skjegg. I dag gikk jeg bananas på kjølen, bedre føre var. Jeg har kastet kaksmet, vaffelsmet, salat til 20 personer, biffstykker som var stekt og biffstykker som ikke var stekt, spekeskinke fra en tidligere frokost og desserten fra forrige fredag. Det var en lettelse å få tatt dette før det begynner å lukte. Smet er forresten det svenske ordet for røre om noen var usikre. Og når man da har tømt alt dette så starter man i oppvasken. Jeg er nok ikke den som er mest bevandret på storkjøkkenet her oppe, men jeg vet hvordan oppvaskmaskinen funker. Det vil si så lenge den funker som den skal. Med engang noe begynner å pipe så friker jeg ut og stikker. Det skjedde selvfølgelig i dag. Jeg forlot åstedet med vaskemaskinluken åpen og ryddet opp i resten av kaoset. Jeg bestemte meg for å gå på kjølen og sjekke at alt som kan råtne innen kort tid er borte. Når jeg kommer ut igjen hører jeg at oppvaskmaskinen er i gang igjen. Jeg går bort dit for å si fra til den som hadde satt den i gang at den ikke var helt i balanse. Der var det selvfølgelig ingen så jeg gikk på kontoret for å spørre om Ina hadde satt den i gang. Det viser seg fort at jeg er "alene" på hotellet.

Det hele kan naturligvis forklares med at denne luken er så tung at den faller ned, da starter jo maskinen automatisk. Men det er en utrolig kjedelig forklaring. Jeg liker tanken på at vi kanskje ikke vet helt hvor mange vi er på Finse. Det sies jo at Alice Fangen (hotelldirektør 1909) liker å være på kjøkkenet og passe på at alt går riktig for seg. Det er jo i tilfelle utrolig snilt av Alice å hjelpe meg med oppvasken. Hun forstod sikkert like lite som meg da det pep og syns det var dumt å gå fra halvgjort arbeid. Litt ubehagelig er det allikevel å sitte på kontoret med ryggen til all denne mystiske aktiviteten på Finse 1222. Og før jeg går hjem skal jeg inn og sjekke at Alice har fått gjort unna all oppvasken, jeg håper det.

At jeg får vondt i sjelen av å kaste så mye mat hører hjemme i en annen type blogg, vi skriver jo tross alt bare om hverdagslivet på Finse. Og i morgen slipper jeg og åpne døren til kjølen med frykt for å finne et kjøttstykke som snart går til søppelkassen selv. Forhåpentligvis er det Alice som tar oppvasken i morgen også, for vi er ikke så gode på å rydde etter oss.

Hilde

Vi har en ny ryggsekkpatent...

Dette skal selvsagt handle om at hotellet stenger for sommersesongen i dag, og med tanke på at det har vært snø her i 3 uker så er det vel bare å innse det faktum at sommersesongen faktisk er på hell. Men før jeg begir meg ut på en oppsummering av helgens Hardangerfest, så er det en historie jeg har glemt i tidligere innlegg.

Personalet var som kjent på tur tidligere i sommer. Vi kjempet oss gjennom piskende snøvær på Rallarvegen, med fare for eget liv. Vi var nok de siste som syklet Rallarvegen sommeren 2011. Etter noen Ægirøl i Flåm var humøret tilbake. Neste dag kjempet vi oss ned Aurlandsdalen, som var et eneste stort gjørmebad. Personalet tror jeg hater de. Hvorfor er de her? De forstår det ikke. Men det var en av de ansatte som gikk å smilte salig i time etter time. Hva var oppskriften? Hvorfor så lykkelig? Hilde var over seg av begeistring av denne Hagløfs ryggsekken ho hadde lånt av Ina. At ingen flere ryggsekkprodusenter hadde tenkt på dette før.... å ha innlagt vibrerende massasje i hele ryggplaten. Det var genialt. Titt og ofte så vi at Hilde løp i fortroppen, for å ha muligheten til å legge seg ned på ryggen, med ryggsekken under seg, og bli massert mens hun ventet på oss andre. Etter timer med massasje var Hilde fornøyd, og ville slå av vibreringen. Ho dro i snorer og trykket på spenner, trykket på ryggplaten, men ingenting virket. Og den vibrerende masseringen hadde jo plutselig startet av seg selv, men den ville ikke plutselig stoppe. Hilde måtte gå grundigere til verks. Det må være en knapp inne i sekken, tenkte hun. Det var slik den plutselig hadde startet, fordi hun hadde kommet borti knappen. Hun begynner å pakke ut tingene for å komme til knappen. I denne prosessen finner Hilde sin elektriske tannbørste....

Men vi håper at Hagløfs leser dette, og starter sporenstreks å utvikle den nye "Vibrerende Massasje Ryggsekk". Dere må gjerne kalle den Hilde.

Men det var altså en digresjon. Eller kanskje mer en total avsporing i forhold til hva dette handler om. Nemlig at sommersesongen er over. Nok en gang løper vi på perrongen med norske flagg å ønsker sommerens personal en god reise og lykke til på ferden. Noen ser vi snart igjen. Andre er det lenge til vi ser. Det er noe ambivalent med dette. Det er trist å se folk reise. Tårer felles. Men det er også godt at vi nå skal få en pustepause. Stengt hotell i 2 mnd betyr at vi bare jobber mandag til fredag 9-16. Det er ferie! Det betyr også at vi faktisk skal reise på ferie. Nå skal ekstremt bleike kropper bli utsatt for sol under varme og fjerne himmelstrøk. Det har vi sett frem til lenge. Men det har vært en fantastisk flott sommersesong, og det takket være supert personal og hyggelige gjester.

Sommersesongen ble avsluttet med to vidt forskjellige fester. Forrige helg hadde vi Fjellitteraturfestivalen. Et svært vellykket arrangement, med flott program, fantastiske arrangører (Takk! Sandra, Trygve, Marit og Marie!!!), god stemning, høytlesning ute (som kan være merkelig, men som bare fungerer så utrolig bra!), konsert på Rallarmuseet, Boggi dansing. Ryktene sier at fotografen og kameraten igjen har lekt med Simla Samantha. Men det er bare rykter... Årets Fjellitteratur må også ha rekordstor oppslutning, og det er kanskje ikke så vanskelig, med tanke på at det er andre gangen det blir arrangert. Men det var veldig mye folk på Finse denne helgen, og vi gleder oss allerede til neste år.

Nå er det søndag, og vi har nok en fest å blogge om. Folkefest på Hardingvis. Det er ikke så ofte at vi føler tilhørighet til Hardanger. Hardingene sier at fjella er en viktig del av Hardanger. Og det er ikke rart. Den største delen av kommunen er jo høyfjell. Men vi har ikke fjorden. Og det er ikke det samme å skue ut over Finsevann, som å skue utover Hardangerfjorden. Greit nok. Da får vi invitere fjorden til fjells. Det skal i en bisetning nevnes her at vi er Mona Hellesnes (tidligere ordfører) en stor takk skyldig for hennes innsats i å inkludere Finse i Ulvik Herad! Takk og en stor champagneskål til Mona!

Og det gikk som det måtte når fjellfolk, jernbanefolk og fjordfolk møtes. Det blir hyggelig lag. På menyen på lørdag stod det "Lange flate ballær" til forrett, Smalahove til hovedrett og multer til dessert. Når det kommer til forretten så var det uten noen større utbrodering; værballer. En god selger på Løne på Voss gnir seg i hendene enda over å ha klart å selge værballer til Hilde. Selgeren på Voss mente dette var helt riktig å serverer på Hardangerfest. Senere har vi lært at det er det absolutt ikke. Vi skal ikke spise værballer på Hardangerfest igjen. De hører til på Island. Men det skal sies at maten var så god at innbarka, tøffe Finsefolk bare fnøys av det, når vi sa det var værballer. Vi måtte ikke komme her og kommer her og tro at det var værballer vi serverte. Det måtte vi dra lenger ut på landet med. Men vi kommer ikke lengre ut på landet enn hva vi er her, og de kan tro hva de vil. Men vi vet at vi serverte værballer. Og kokkene er takknemlige for at de aldri mer skal tilberede de. Så du vet, Jon Erik!

Folkfest på Hardingvis er på linje med Fjellitteratur kommet for å bli. Det er lett å lage arrangement på Finse, og det er lett å lage tradisjoner ut av det. Hilde har i løpet av 2011 hostet opp to nye arrangement for oss; Expedition Finse og Hardangerfest. Well done, Hilde! Neste års Fjellitteratur er satt til 11.-14. oktober. Neste års Folkefest på Hardingvis er satt til 19.-21. oktober. Mye av konseptet blir det samme. Men vi skal gjøre en stor endring. Til Folkefest på Hardingvis neste år skal vi invitere alt personal som har jobbet på 1222 gjennom historien. Og dette skal bli en tradisjon, det også. Slik at man vet at den nest siste helgen i oktober hvert år, så finner man gamle og nye personal på Finse. I tillegg håper vi selvsagt at flere av de inviterte lokale samarbeidspartnerne våre finner tid og anledning til å ta turen. Nå skal det sies at de to jernbanefolkene som var her festet for dere alle, danset for dere alle, sang for dere alle og ikke minst RALLET for dere alle. Takk Olav, for innsatsen!

Det skal også rettes takker i mange retninger når vi nå stenger hotellet og tar 2 mnd (velfortjent, tenker vi) pause. Og den største takken skal våre eiere ha; Trygve, Nikolai og Knut, for at dere er idealistiske eiere! Takket være dere kan vi ha arrangement som Folkefest på Hardingvis! Vi er alle takknemlige for å få jobbe på 1222. Og selv om det er deilig å stenge for en periode, ser vi veldig mye frem til å invitere gjester inn igjen den 30.12 for årets kjekkeste fest; nyttårsfeiring!

Takk for en flott sommersesong, folks! Sees til vinteren.

Merete

Hva skal man ikke blogge om...?

Kjære bloggen,

Nå er det lenge siden jeg har skrevet noe her. Beklager det...

Dette har meg og Hilde snakket lenge om at vi så gjerne ville begynne  bloggen slik, fordi vi syns det er så teit, at det er morsomt. Men jeg klarer det ikke. Det blir for kleint...

Vi har jo skrevet tidligere at det man hører mest rundt langbordet er "det må vi blogge om...". Hva er det da vi tenker at vi IKKE skal blogge om.....?

Våre gjester skal vi ikke blogge om. Det er selvsagt. Med mindre det er gode ting, og gjesten er informert. Men vi kan skrive om generelle observasjoner som når vi i påsken blir invadert av skinn-nikkerser fra Geilo. Vi kan skrive om at man blir oppgitt av alle som spiser matpakken sin på langbordet. Og når vi blir sint på de som fyrer opp primusen på langbordet, eller tenker de skal bruke bordene i dagligstuen til preppebord for skia. Vi blir også oppgitt når noen tenker de skal rense skia på hotellrommet, og starter brannalarmen, og full evakuering av hotellet. Men vi blogger ikke spesifikt om våre gjester. Der går grensen.

Personalet derimot byr vi litt mer på, og avslører gjerne og med store bokstaver flauser, missforståelser, manglende geografikunnskap. Vi er litt mer forsiktig å avsløre intriger, drama og når man glemmer litt hvilken seng man bodde i... Så vi byr gjerne på personalet, og da i samråd med personalet, men vi utleverer de ikke for mye. Vi kunne jo ha skrevet at resepsjonisten og kjøkkenassistenten har blitt samboere, men det gjør vi ikke.... Vi blogger heller ikke om ansatte som blir fryktelig sjalu uten grunn. Men det kunne vi...

Vi blogger om alle de som rir på reinsdyret etter en fest i Boggi`n. Vi kjenner ingen fotograf som har sittet der. Heller ikke kameraten hans (dette bare en test for å se om fotografen leser bloggen). Men det er mange som rir på reinsdyret, og det er mange som vet hvor bjørnen bor. Bjørnen er ofte med på fest. Det er nok ofte kjennetegnet på en god fest. Og for noen år siden bare bodde bjørnen i huset mitt, for det var lettest slik. Men bjørnen er sliten. Bjørnen sover faktisk. Han har også mistet fullstendig luktesansen. Men om anlendingen byr seg, så takker han kanskje ja til nok en nyttårsfeiring.

Vi blogger ikke om når det går to sett fotspor inn en dør, når det bare skulle være et sett fotspor inn døren. Vi blogger heller ikke om mystiske, men lett gjenkjennelige sko som står parkert lenge utenfor en dør der de ikke bor. Men vi får det med oss.

Vi blogger sjelden om politikk. Bare når det er nødvendig.

Vi blogger ikke om kjipe ting, som at vannlekkasjen kanskje var egentlig en kloakklekkasje. Vi blogger ikke om når det skjer ting med kloakken, som det har gjort i sommer. Derimot blogger vi gjerne for å si at det som skjedde med kloakken er fikset, og vi kan gå vinteren lettere (bokstavlig talt) i møte...

Vi blogger ikke om dårlig vær.

Vi blogger altfor lite om Egil på Stasjonen. Vi burde snart dedikere en blogg til Egil, og om alle hans faste rutiner, hans sedvanlige spøker... hans store skrekk er når noen bestiller togbillett bare 2 minutter før toget kommer; da ramses det opp hvordan han forsøker å drifte en travel stasjon og at man ikke bare kan komme her og kommer her og kjøpe billett når han egentlig skal ha på seg klær for å gå ut i god tid før toget ankommer.

Vi blogger altfor lite om alt det rare Ina sier og gjør. Det skal vi følge mer opp. Ina; denne vakre, høye, slanke, flotte finnmarkingen, som virkelig kan banne som en sjøulk. Hun som MÅ ha cola light klokka 10, etterfulgt av Finsebolle og kakao. Og før kl 12 har hun også spist en sjokolade. "Nei, nå må jeg ha en Fruktnøtt" (Ina-språk: Nej, nu må ha faen steike mæ ha en satans fruktnøtt). Ina som ikke egentlig er så glad i å gå på ski, og ler rått og hjerteløst når andre faller. Ina som er best på sin jobb og har kontroll på alt, tror fortsatt at uttrykket "for så vidt" heter "for så gitt". Så der er ho litt på tynt grunnlag... Eller het det gyngende grunn...?

Vi blogger heller ikke om de vi mistenker har holdt en liten, rolig fest i huset mitt, når jeg var på ferie. Men spriten som ble satt igjen, har gått til sommerfesten vi hadde på søndag. Det satte transe-Micke (også kjent som Bad Boy, Joyride, Bike Micke) stor pris på. Men vi blogger ikke om hvorfor Micke har kallenavnet Joyride. Men det blir morsomt når vi en gang kan gjøre det...

Vi blogger ikke om alle Finsebarna som bruker hotellet som sin stue hele døgnet. Men det burde vi kanskje også gjøre... Ut i snøen å leke!!

Vi blogger ikke om Ronny og at han holder hånd på perrongen. For han mener selv at jeg har sett feil. Men man skal vite at jeg bor på et sted hvor jeg får med meg alt... moahahah....!!

Så det er mange ting vi ikke blogger om. Noen ting vi burde blogge mer om. Der er emner vi aldri rører. Det er mange ting vi har veldig lyst å blogge om, og historier vi brenner etter å fortelle, men det er "ikkje lov å være slem". Men gode historier som får oss til å le, de blogger vi om.

(Vi blogger egentlig ikke om at vi bare har 25 følgere bloggen vår heller.... Men merket plutselig at jeg ble glad for at 18 følgere hadde blitt til 25. Det er bevegelse i riktig retning...)

Ha det bra, bloggen!

Merete

Hva?

Hva?
Er det virkelig 7. oktober?
Hvor ble det av sommeren?
Hvor er syklene og sykkelstativene?

Er vi virkelig kommet dit igjen? Til den tiden hvor alle forlater åstedet?
Til den tiden hvor vi forbereder oss mentalt på å stenge hotellet?
Er det seriøst snøstorm ute?  

Det er 7. oktober. Det er ingenting å diskutere. Rart er det uansett. Det føles som om sommeren består av to datoer, åpningsdato og stengedato. Tiden mellom de to datoene består av en stor tåke av sykler, syklister, fullt hotell og en herlig følelse av kaos og kontroll.   

Og hvor ble det av sommeren? Sommeren var her den. I både juni og juli hadde vi varme solfylte dager. Men det er lenge siden juli og vi mennesker har så lett for å glemme, så det er lett å spørre seg selv hvor det ble av sommeren? Sommeren var definitivt her, men sommeren er definitivt over også.

Skiinfo kaller dette som foregår utenfor vinduene for pudderalarm. Det er lovlig fuktig der ute, men det er faktisk hvitt rundt oss nå. Det er seriøst snøstorm ute. Snøstorm light i Finsesammenheng, men det er vind og snø. Mens de som har hund og må ut på tur mener det hadde vært greit om snøen holdt seg unna en stund til, er de fleste glade over at det hvite laget med snø har lagt seg. Og ekspertene her oppe strides i diskusjonen om denne snøen faktisk blir liggende eller ikke. Selv er jeg klar for vinteren, mørke regntunge og kalde høstkvelder er ikke min favoritt. Og Yr.no lover lave temperaturer og masse mer snø til uken, så jeg har trua på at denne snøen blir liggende!

Pudderalarm? www.yr.no

 

Syklene er på vei tilbake til lageret sitt i kjelleren på Tusenheimen. Det står kun et fåtall igjen ute. Sykkelsesongen er over.

På samme måten som syklene pakkes ned og vekk er det en rekke andre ting som minner oss på at vinteren er på vei. Benker og bord på perrongen er fjernet. Blomstene ved inngangspartiet fjernes. Hverken Ina med hund eller blomstene digger snøen. Steinene som verner om vår lille gressflekk på perrongen fjernes, snøkoordinatene vil ikke ha de der når de skal måke snø. Varmeovnen er skrudd på på kontoret og jeans er byttet ut med gore-tex. Snøen dekker vinduene og vi mister utsikten. 

Ja, det nærmer seg tid for å stenge hotellet. Men det gjenstår et par store arrangement før den tid kommer. Fjellitteratur går av stabelen neste helg og vi gleder oss. Anbefaler alle å sjekke programmet på www.fjellitteratur.no. Det er helt rått.

Så har vi nykommeren Folkefest på Hardingvis. Festen hvor vi skal lære mer om tradisjonene i Hardanger. Siderviser, smalahove, krotakaker, torader og dans. Selv er jeg opprinnelig fra Rosendal i Hardager så jeg kan nok litt mer om denne typen fester enn mange av de andre fjellgeitene her oppe. Og jeg gleder meg. Jeg vurderer å ta på hardangerbunaden, men vi får se, det er kanskje litt voldsomt? Det er fortsatt ledige plasser under helgen, så vi håper du tar turen!



Og ja, nå begynner våre ansatte å dra fra oss. En etter en bestememr seg for avreisedatoer. Det er jo like dritt hver gang det. Gang på gang lar man seg selv rive med og blir glad i alle disse menneskene som til slutt viser oss ryggen og drar. Det som er bra for oss er at Finse 1222 er et så fantastisk bra sted at våre ansatte velger å komme tilbake. De må bare hjem eller ut i verden og oppleve noe annet en liten stund. Vi på kontoret holder fortet. Merete og Ina har en måned ferie hver og Hilde flytter til distrikskontoret i Oslo. Men det er alltid en på plass her oppe. 



Alle spørsmålene er besvart. Det er 7. oktober, sommeren er over, syklene er pakket vekk, vi forbereder oss på å stenge hotellet den 23. oktober, vi forsøker å forsone oss med at alle drar og det er snøstorm ute. Denne snøstormen er riktignok bare en søt liten forsmak på hva som skal komme, men det er snø, vind og vinterlig der ute!

Hilde

I fare for å gjenta oss selv; alle gode ting er tre!

Ja, i fare for å gjenta oss selv så gjør vi det og sier at alle gode ting er tre. Forrige gang denne tittelen passet på et innlegg var da vi skrev om svenske navnetradisjoner. Det aller tøffeste i Sverige er jo naturligvis å ha tre navn.  Men det aller tøffeste (hvertfall for meg) på Finse er å sykle Rallarvegen tre ganger på fem dager. Noe jeg var så heldig å få avslutte denne sykkelsesongen med å gjøre.

Det startet med visningstur, 15 mennesker fra ulike norske bedrifter ankom Finse en torsdagkveld klare for å ta fatt på Rallarvegen dagen etter. Det er første gang jeg arrangerer visningstur, så jeg var ganske så spent. At de ankom i snøstorm var jo også et usikkerhetsmoment for sykkelturen. Arrangementet ble kickstartet med en velkomstdrink i Peisestuen, der hadde vi muligheten til å bli bedre kjent før vi satte oss til bords. At denne gjengen lot meg stå for all pratingen satte jeg stor pris på. Til middag var jeg tørr i munnen og tenkte at dette kunne bli to slitsomme dager. Men det løsnet under middagen og jeg pustet lettet ut, lot de andre stå for pratingen og passet på å le når det var forventet. Et av parene som var med på turen hadde ti års bryllupsdag denne dagen og under middagen måtte de to selvfølgelig opp på stolene sine og gi hverandre et bekreftende bryllupskyss. Vi andre klirret i glassene og jeg slappet endelig helt av og lo. Med ti cm snø på Finse ble det tidlig avgjort at vi tar toget til Hallingskeid og sykler derfra. Vi syklet til Flåm i sol og ankom after-bike med ølsmaking og nydelig lunsj på Ægir Bryggeri.

Det ble ingen tid til hvile etter turen. På fredag kveld ankom 25 vakre sjeler fra hovedstaden, gamle venner, nye venner og noen med følge. Mamma og pappa har mang en gang stilt meg spørsmålet "Blir dere aldri ferdig med å feste sånn som dere gjør". Som 30 åring svarer jeg muntert at jeg er redd vi aldri blir ferdig med det. Innad i gjengen har vi snakket om hvilken fantastisk gjeng vi er, spesielt når vi er på tur sammen. Som alle andre vennegjenger er vi den aller beste. Mange har kjent hverandre siden 1. klasse på barneskolen, men vi er enda ikke lei av hverandre, tvert i mot. Og helgen blir en fest, 30 er de nye 20 årene. At vi igjen måtte ta toget til Hallingskeid og sykle derfra, ga oss ekstra god tid på Ægir Bryggeri. Farlig. Det var en lystig gjeng som satte stor pris på å få lov å gå ut å ta bilder ved Kjosfossen på Flåmsbana på vei til fjells igjen....tæææææijk pictsja!

Tææææijk pictcha ved Kjosfossen. Foto: Ingrid Linjordet

Og når man har sendt denne fantastiske gjengen tilbake til sine leiligheter og sitt hverdagsliv i Oslo, ja så er det vel på tide å samle en ny fantastisk gjeng og dra på tur. Og hva passer vel bedre enn en sykkeltur på Rallarvegen? Tirsdag var det personalet ved Finse 1222 som skulle til pers. Værmeldingen var ikke helt på lag med oss, men vi bestemte oss allikevel for at vi skulle sykle hele veien fra Finse til Flåm. At vi syklet med snøen piskende i ansiktet rundt Fagernut syns vi bare er tøft, i ettertid hvertfall. Og nok engang avsluttes turen med after-bike rundt den varme peisen på Ægir Bryggeri med en iskald Indian Pale Ale i hånden. I det jeg satte meg godt tilrette foran peisen fastslo jeg i mitt stille sinn at jeg var blitt en stamgjest på Ægir.

Og for personalet var denne turen langt fra over. Vi dro videre på jakt etter flere vakre naturopplevelser og ankom Østerbø på kvelden. Vi begynte å kvinne og manne oss opp til å gå Aurlandsdalen dagen etter. Det ble ikke veldig sent den kvelden, men det var mange som var trøtte i trynet da vi møttes til frokost på onsdag. Den dagen vandret vi. Og vi vandret og gikk og vandret og gikk litt til. Aurlandsdalen er en fantastisk tur. Matpakkelunsjen inntaes på Sinjarheim, i tradisjon tro. Merete hadde lovet oss alle at det var en time fra Sinjarheim til endestoppet Vassbygdi. Jeg kunne ane litt motløshet i blikkene på noen av oss da vi fant ut at det er to timer derfra. Men alle var enige i at det var en fantastisk tur, tror jeg. Svenskene har noen ganger litt problemer med å forstå denne fjellvandringen vi nordmenn er så opphengt i.

Sykkelsesongen er over. Foto: Mikael Svensson

Og nå er vi ganske sikre på at vi ikke skal sykle Rallarvegen igjen før Rallarvegsrapportene skal skrives i juni 2012. Det er faktisk greit for meg. Og når vi nå har avsluttet Rallarvegssesongen er det synonymt med at vi blant annet har tid til å skrive blogg igjen. Jeg har sakte men sikkert begynt å forberede vinterpelsen og er klar for at snøen skal legge seg. Vi elsker vinteren på Finse!

Hilde

Hver stemme teller...

Finses egen breforfører, Ronny Finsås, fikk ikke med seg at Ulvik Herad hadde organisert forhåndsstemming på Finse, for en liten stund siden. Mens vi andre tre, som bor her oppe, brukte muligheten til å stemme, var Ronny opptatt med å jobbe i Steinboligen. Valg er en av de få tingene som gjør at vi av og til føler at vi hører til i et samfunn utenfor Finse, at to personer fra kommunen kommer med et valgurne (om det heter det...?), Peisestuen er stemmelokalet, og du må forholde deg til mange navn på en listen som ingen av oss tre vet hvem er. De to fra kommunen kan ikke kjenne stor forskjell på valgurna før og etter valget, men vi har fått muligheten til å være med å påvirke hvem som skal styre i denne kommunen. Vi er en del av noe større, utenfor boblen på Finse.

Men hva med stakkars Ronny, som ikke hadde fått med seg dette? Det er ingen anna råd enn å kaste seg på sykkelen og sykle til kommunesenteret. Og jeg takket ja til å være med å sykle han i mål i Ulvik. Jeg takket riktig nok ja til dette på en fredags ettermiddag, når man han har litt lettere for å si ja, enn ellers. Det var noen smale øyner som kikket i speilet mandag kl 0630. For det er viktig å begynne tidlig, sa breforføreren. Hilde ville også være med, om ho klarte å stå opp. Og jammen klarte ho det! Det er sjelden Hilde er tidlig så oppe (det er egentlig sjelden noen på Finse er oppe så tidlig), og ho fikk til og med kjenne litt på det å være morgengretten. En ganske ny erfaring, sa ho selv.

Vi sykler til Haugastøl, i motvind og regn, på tross av at Ronny hadde lovet sol og medvind. Jeg aner uråd. Jeg syklet også alene, spesielt i oppoverbakkene, og ble derfor litt motløs. Breforføreren, som hadde lovet fint vær, forsøkte å spøke og spre god stemning. Det ble ikke godt mottatt. Eldbjørg, på Haugastøl, disket opp med kaffi og hjemmelaget knekkebrød. Det hjalp litt. Jeg ville ta toget hjem til Finse. Jeg var våt, kald og misfornøyd. De andre var også våte og kalde. Men egentlig så hadde jeg veldig lyst å sykle til Ulvik. Hver stemme teller, sa ordfører Mona. Jeg bet ikke tenna sammen, men satte meg likevel i bilen til Eldbjørg. Vi ble nemlig kjørt til Dyranut (det vil si til det punktet hvor det bare går nedover etterpå. Og da nedover på en god måte). Her i fra kunne vi bare trille ned til fjorden, og det gjorde vi. Og jeg er mye flinkere på sykle ned enn å sykle opp. Og for en fantastisk flott tur det skulle bli. Stedvis var det også tørr asfalt. Medvinden som Ronny lokket med, var der også. Og vi fikk sykle gamleveien ned Måbødalen, som var helt fantastisk flott! Vi hadde vanskelig for å forestille oss at det ikke var så lenge siden at dette var hovedveien. Det må ha vært nervepirrende å være bussjåfør på de veiene.

Vel nede i Eidfjord, hadde vi lovet oss selv en burger til frokost. Det var tydelig at "Mett & Go" ikke forventet seg en slik stor bestilling før kl 12:00, og når det i tillegg kom to eldre damer med lilla hår og bestilte to kopper kaffi, samtidig som mannen fra Coca Cola skulle skifte ut et skap, ja, da ble det for mye for den gamle mannen bak disken. 3 burger og cola, 2 kaffi til damene med lilla hår og en leverandør som skal skifte skap; HOLD YOUR HORSES!! EN TING AV GANGEN! Men vi fikk maten og kunne sitte ute å studere livet i Eidfjord noen minutter. Men vi hadde en ferje å rekke, og måtte snart sette såre rumper på sykkelsetet igjen. Jeg, som er oppvokst med å alltid rekke en eller to ferjer før den vi planla å ta, merker ferjeangsten melde seg. Jeg så ferja på andre siden av fjorden på vei mot ferjekaia. Men selv ikke adrenalinrushet fra ferjeangsten fikk meg til å tråkke noe spesielt raskere oppover bakkene. Vi rakk ferja med god margin. På ferja kjøpte vi selvsagt svele. Det var ikke MRF-svele de serverte!

På andre siden av fjorden, gjenstår bare sjarmøretappen inn til Ulvik. Fagre Ulvik! Det er utrolig fint i Ulvik! Vi kan anbefale å reise dit! Vi hadde kledd oss i riktige farger for anledningen. Grønne jakker. Vi ble ønsket velkommen av ordføreren, og Ronny fikk avgitt sin stemme til riktig parti. Hver stemme teller.

Vi kunne ha syklet videre til Voss, men det viste seg at det gikk en buss. Digg! Buss til Voss it will be, then.

Vel fremme på Voss fikk vi et innblikk i hva skibomsene gjør når det ikke snør. De sitter på Ringheim kafe og spiser norsk husmannskost (dog ikke så hjemmelaget) og napoleonskaker etter arbeid. Men det var veldig hyggelig å møtes der, Kjøttulf :-)

Toget var tilbake på Finse 1815. 12 timer etter at vi stod opp. Og vi gratulerer Ulvik Venstre med et godt valg i går. Hver stemme teller.

Det er høst

Det er høst på fjellet. Ja, det er sikkert høst i lavlandet også... Og det er kanskje ikke noe spesielt med høst på fjellet, annet enn at det er veldig, veldig vakkert her oppe. Men vi har nå likevel gjort oss noen betraktninger rundt høsten.

Denne sommeren har lokalbefolkingen på Finse (alle 7, tror jeg) undret seg over at det har vært så grønt og frodig på fjellet. Det har faktisk vært spesielt grønt i terrenget på Finse i sommer. Det har også vært spesielt blått i breen denne sommeren. Vi tror fortsatt at det er askeskyen som brakte næring til Finsejorden, som har gjort det så grønt. Men nå har alt det grønne begynt å bli rødt. Snart skal terrenget stå i høstbrann. Og vi gleder oss til det.

Yr.no, som sikkert melder så godt de kan, har begynt å melde ned mot 1 grad på natten. Snart kommer frostnettene. De deilige, kalde frostnettene som legger et tynt islag på regnskuren fra dagen før. Syklistene som ikke har pakket med luer og votter, er glad for Handlebu. Men sykkelturen fra frostnatten på Finse, inn i høyfjellet, et fjell i brann, og ned til fortsatt grønne Flåm, er en flott sykkeltur! Høstsykling anbefales!

Vi merker høsten ved at det er litt roligere på Finse i ukedagene, og desto uroligere i helgene. Personalet er reservert skrekkslagne. Hva skjer med nordmenn 1222 moh? Jegermeister-gruppene er på vei tilbake til den norske fjellheimen, etter å ha vært borte noen år. Og de eier fjellet. Og de skaper god stemning på langbordet. Men de forstår ikke at når de ikke klarer å uttale navnet på drinken de ønsker, så blir de nektet servering. Et slag under beltestedet. En ripe i lakken. En såret stolthet. Og det er mye våre skremte kvinnelig ansatt på 22 år skal ta imot av usakligheter fra voksne menn når dette skjer. Men de forsøker på pedagogiske, hyggelige og høflige måter å få den sårete mannen til å føle seg litt bedre. Han blir tilbudt kaffi. Han vil ikke ha. De foreslår at kanskje kvelden er over, og at det ville være bra å sove litt før de skal sykle Rallarvegen. Hvor blir det av den kaffien, han ble lovet?? Mannen får kaffi. Han bestiller whisky til kaffien. Han får litt melk i. Og det er greit. Det kommer venner til unsetning. Og han blir motvillig geleidet til rommet, mens han roper at han aldri mer skal sette sin fot på.... dette hotellet (for han er litt usikker på hvilket hotell han er på..). Neste morgen takker han for et flott opphold. Og booker rom for neste år. Akkurat samme helg neste år. Takk for besøket. Velkommen tilbake, og riktig god tur ned Rallarvegen. Vær forsiktig!

Jeg hører ofte Hilde si at det er "viktig at vi byr på oss sjæl" i jobbsammenheng. Vi liker å bli kjent med gjestene våre, vi liker å høre hvor de kommer fra, hvor de skal, hvordan de liker seg på Finse, og om de ønsker å komme tilbake neste år. En av våre ansatte denne sommeren, en norsk språkforvirret jente, tok "by på seg sjæl" til et nytt nivå. Vi har t-skjorter med et Rallarvegenkart trykt på brystet. Mennene lurte på om hun kunne forklare litt om distansene, om oppoverbakkene og nedoverbakkene, hvor man kunne kjøpe vafler, om oppoverbakkene, om nedoverbakkene, hvor det var fint å spise lunsj, om oppoverbakkene, om nedoverbakkene... Til det gikk opp for henne hva de holdt på med. Og satte de ettertrykkelig på plass, og forlot baren. Men det ble en sykt morsom historie under personalmiddagen. Eller hva, Marie?

Jegerne kommer til fjellet. Det er jakt. Det er skremte reinsdyr i området. Menn og damer i kamuflasjeklær. Hilde har fått være med en dag, og sett reinsdyr for første gang. Det er magisk å se reinsdyr i fjellet. Det er en del av vår høst. I neste uke startet samjakten, og vi venter flere jegere til fjells.

Sauene blir tatt ned fra fjellet. Etter beste evne blir de rolig og behersket jaget i flokk nedover fjellsiden. Til en ventende bil. Snart skal vi ha Sponheim-lam på menyen. Og Finsehunden Nansen har igjen fjellet for seg selv. Det har vært lange måneder med fristende lammelår rett utenfor stuedøren. Han har fått nøye seg med å strekke hals, snuse, betrakte på avstand, men også dradd Ina som en gummistrikk på tur i saueland. Så nærme, men likevel så langt i fra...

Vi merker at det er høst, når alle skoleklassene kommer. De kommer en og en og spør om vi kan åpne butikken. De bruker usedvanlig lang tid på å bestemme seg for en fox eller en nox. De snakker alltid høyere enn alle andre. De må vel det, for å bli hørt. De bretter seg ut over langbordet i resepsjonen. Tørker klærne side fra feltturen de har vært på, spiser matpakken sin, tørker tærne i saueskinnene våre. De får beskjed om å tørke klærne på tørkerommet, pakke sammen matpakkene sine (nei, det er faktisk ikke lov å skjære opp brød på langbordet... believe it or not...), og de er velkommen til å kjøpe mat og drikke i baren. Ryggsekkene tar de med rett utenfor hotellinngangen. Stablet opp i entrèen, slik at det er ekstra vanskelig å komme seg inn. Og vi står alltid igjen og lurer på hvor i verden har lærerne gjemt seg? Som oftes sitter de i en krok på venteværelse, og later som ingenting. Vi strever ganske mye gjennom en sommersesong med å holde orden i resepsjonen. Vi er overrasket over å fortelle forbipasserende at de ikke kan skifte klær i resepsjonen; "vennligst stripp ned til undertøyet inne i garderoben og ikke i resepsjonen" Vi er overrasket over at man vil skjære brød på langbordet, eller fyre opp primus i skistallen, eller drikke medbrakt alkohol inne på et serveringssted.... Hvert år er vi overrasket over dette. Hver dag, egentlig. Når jeg ber personalet om å holde orden i resepsjonen, ser de på meg med tårevåte desperate øyner. De liker det ikke. De hater det, faktisk. Det er ubehagelig å be en familie pakke sammen matpakkene sine, og se at moren oppfordrer barna til å smugspise matpakken sin. Personalet gir beskjed på en veldig vennlig, imøtekommende, forklarende og hyggelig måte. De gir folk en sjanse. Men folk lytter ikke. De har klump i magen når de må bort for andre eller tredje gang. Hvorfor skal det være så vanskelig? Men vi kommer til å fortsette å kjempe for fred og fordragelighet på langbordet. Langbordet er vårt, og langbordet er hellig. Det er her god stemning skapes. Det er ikke plass til snikende matpakker og skjulte øl. Beklager. Det finnes et venterom hvor man kan spise sin matpakke og drikke sin egen øl. Ikke på vårt langbord!!

Man merker det er høst for det er litt fuktigere i luften. Noen dager regner det også. Noen dager melder de også store nedbørsmengder. Det er "lykke" å sitte inne, høre regnet plaske ned på våre tette tak (for nå er de faktisk tette!!), legge en ekstra ved på peisen, lukten av peis på hele hotellet. Det er høst, det! I kveld skal vi være i peisestuen med personalet. En velfortjent pust i bakken. God mat og drikke. Fyr på peisen. Lukten av peis på hele hotellet.

Vi pusser opp hotellet utvendig. Den over hunder år gamle kvinnekroppen trenger vedlikehold. Hele tiden. Overalt. I sommer er det yttervegger uten isolasjon, som skal få nytt liv. Det er som å kle hotellet i den varmeste ull. Vi skal ønske vinteren velkommen, sitte ved langbordet uten at man kjenner vindrossene når de slår mot vinduet.

I slutten av september, 27.09-29.09, stenger vi hotellet, og tar med personalet på tur. Vi sykler Rallarvegen, tar buss til Østerbø, og går Aurlandsdalen neste dag, før vi vender tilbake til Finse. Oktober består av store arrangement i helgene. Vi har bryllup, Fjellitteraturfestival (har dere sett programmet?!? Det er utrolig bra!!) og avslutter hele året 2011 med en folkefest på Hardingvis. Vi oppfordrer alle til å komme til Finse å være med å avslutte sesongen / året sammen med oss 21.-23. oktober. Det blir ciderviser, smalahove, plattingdans, hardingfele, torader, kråtakake (skrives det slik?), grilling og fest.

Fin høst i lavlandet! Finere høst på fjellet. Velkommen opp.

Merete

1 million...

Igjen måtte jeg sjekke ut Wikipedia. Jeg vet jo naturligvis hva 1 million er. Men wikipedia er så gode på å sette ord på viktige saker og ting. For eksempel snakker man om 1 million kroner er eller 1 million innbyggere eller kanskje 1 million kilo stein. Det er definitivt et tall, men alt er relativt, så da ser vi hva Wikipedia sier;

One million (1,000,000) or one thousand thousand, is the natural number following 999,999 and preceding 1,000,001.

Enkelt og greit.

Det er ni millioner sykler i Beijing (det er fakta i følge Katie Melua), men det er 1 million syklister på Rallarvegen (det er fakta i følge Hilde). NINA har satt ut tellere så vi får se hva resultatet blir, men vi er nesten helt sikre på at det muligens og kanskje er minst en million syklister på Rallarvegen denne sesongen. Himla gøy!

Det er definitivt ikke 1 million ryper her, desverre, men det finnes nok 1 million reinsdyrspor. Og jegerne de er på plass. I går fikk jeg se hva en jeger pakker med seg når han skal på jakt på fjellet. Han har garantert brukt 1 million kroner på vinmonopolet, minst.

For å forklare konseptet million videre sier Wikipedia;

The word is derived from the early Italian millione (milione in modern Italian), from mille, "thousand", plus the augmentative suffix -one.

Og da fikk vi en fin og naturlig overgang til temaet Millibar... Forrige helg føltes det som om vi solgte 1 million halvlitere med Hansa. Det vet vi at vi ikke gjorde. Og nå er det bare å holde seg fast. Siden dette bloginnlegget har 1 million som tema har vi regnet og regnet for å kunne si at vi skal selge øl som tilsvarer et eller annet som har med 1 million å gjøre. Regnstykket ble bare teit. Det viser seg nemlig at vi må selge 2000 øl for å kunne si at vi skal selge 1 million milliliter øl denne helgen. Vi er meget ambisiøse hva gjelder helgen, men det sitter en liten realist i oss alle. Det skal godt gjøres å selge 1 million milliliter øl. Vi har rett og slett ikke nok gjester og ikke nok personal. Da måtte alle vært overstadig beruset og alle vet jo at alkoholloven er ganske tydelig på akkurat dette.

Til nå i dag har vi svart på 1 million telefoner. Og siden det ringer på tre telefoner med ulik ringelyd og det rekker og ringe minst tre ganger før vi tar den, så har vi hørt 9 millioner ring i dag. Ring-ring-ring! 

Og hvor henter man motivasjon og konsentrasjon når telefonen bråker, mail skal besvares og   gjestene trenger oppmerksomhet, mat og drikke. Jo, det skal vi fortelle dere alle sammen. Om vi omsetter for 1 million kroner denne helgen skal jeg, Merete, Ina og Christopher få en tur til Bahamas av Finse 1222. Det er ikke heeeelt urealistisk å klare det, men det skal litt til. Og vi går inn i helgen med drømmene om at vi ligger på stranden på Bahamas i januar og kommer tilbake til Finse og ser ut som 1 million dollars! 

Uten å virke grådeige velger vi å utnevne Onkel Skrue som helgens store forbilde!

God helg fra Hilde

NotaBene...da undertegnede gikk ut av videregående med en 3'er i matematikk tar vi forbehold om at det kan være feil i de presenterte mattestykkene i dette blogginnlegget! 

Sykkelbonanza!

Skal si det sykles i dette landet!

Og i år er det rekordmange som har bestemt seg for å krysse av Rallarvegen på listen over ting å gjøre. "Fy f.... te folk, perrongen ser ut nett so Torgallmenningen" sier vaktmester Magnus på sitt karakteriske sognamaol. Det var en god beskrivelse i grunn. På et tidspunkt var perrongen utenfor kontoret fullstappet av mennesker. Et vakkert skue kan dere tro; sykkelbukser, fargerike sykkeljakker og sykkelhjelmer i alle fasonger.



Jeg tror faktisk jeg skal driste meg til å kommentere en liten sak, en liten frekkas fra frøken Vikane denne gangen. Klikkpedaler og sykkelsko er visstnok veldig bra og veldig populært. Og med sykkelskoene kommer de trange raske sykkelklærne. Det i seg selv er jo greit, for all del. Det morsomme er når sykkelentusiastene stiger av sykkelen. Sykkelskoene gir en spesiell gange, en noe fremoverlent og rask gange. Mange av friskusene har bygget seg opp en god pondus, helt normalt det også. Det er vel et tegn på at man vet å nyte livet, det skal respekteres. Men kombinasjonen sykkelsko, trange sykkelklær, pondus og denne fremoverlente gangen er litt komisk. Jeg kan ikke noe for det, noenganger trekker jeg litt på smilebåndet. Også får jeg dårlig samvittighet selvfølgelig, da skynder jeg meg å tenke at jeg lar meg imponere over hvor mange friskuser vi har i dette landet. Alle skal ut på tur, uansett vær og klær og alt dette som vi fikk inn med morsmelken. Og ikke minst er alle glade. Ut på tur aldri sur!     

På dager som i dag er det ikke bare sykkelhjulene som går rundt i fjellheimen, det går faktisk trill rundt oppi hodene våre også. Telefonen ringer i ett kjør. Millibar er full av tørste og sultne syklister. I resepsjonen sjekkes noen ut, mens andre sjekkes inn. I Handlebu selges det sykkelhansker, snop og mat. Noen lurer på hvor de kan fylle opp vannflasken og andre lurer på hvor toalettet er. I sykkelbutikken leide vi ut det vi har av sykler i dag. Noen skal betale kontant, andre med kort og noen skal ha faktura.

Klager vi? Nei, det er fantastisk å drive høyfjellshotell når det er slik. Men vi må få lov til å innrømme at det noenganger går trill rundt oppi hodene våre.

Og driften på hotellet går rundt kan man si, trill rundt. Aldri har vi opplevd større popularitet rundt Rallarvegen, aldri. Det er overveldende. I vintersesongen har vi tid til å prate med gjestene våre. Vi snakker om turene de har vært på, de skryter over maten (selvfølgelig) og vi får historiene om deres vakre naturopplevelser. Det er trist at vi ikke får tid til å snakke like mye med sommergjestene våre. Vi førsøker, men det blir desverre så alfor lite tid til det.

Også er det Crew 1222 da. Hva kan man si? For en standhaftig gjeng. Vi har klart å samle en skare unge lovende mennesker, med pågangsmot sendt direkte fra himmelen. I dag reiste en av våre romvakter. Hun skulle hjem til Riga og jobbe mer. Hvor mange timer hun har jobbet her har jeg ikke oversikten over, men det er ikke få. Hun forteller at hun skal rett hjem og jobber mer. Når jeg spør om hun ikke skal ha en liten ferie svarer hun at å være her oppe er som å være på ferie. - ? - Man kan lure på hva de er skrudd sammen av. Crew 1222 gjør oss lykkelige!

Vi har noen timer med lavere tempo foran oss. Vi finner hvilepulsen og gjør oss klare til syklistene returnerer. 120 til middag i kveld, kjøkkensjef og tre kjøkkenassistenter er på plass, for lenge siden.

Tilbake til Millibar, syklistene er en tørste.

Hilde
 

Det er så vanvittig vakkert her!

Over en aldri så liten Ægir IPA på langbordet i går ble vi sittende å prate om hvor vakkert det er her på Finse. Å våkne til strålende sol på Finse er selveste lykkefølelsen. Og vi har gjort det ganske ofte i sommer. Aftenposten skrev nylig om en regntung sommer på Rallarvegen. Sludder og vås! Det er hvertfall ikke sånn vi har opplevd den.

Hardangerjøkulen soler seg i det fine været - foto: Geir skogeng

En gang i fremtiden, når man ikke lenger bor og jobber på Finse, så er vi sikre på at det er disse vakre solfylte dagene vi kommer til å huske. Ikke et vindpust, blikk stille på Finsevann, frisk fjelluft og en utsikt man så gjerne vil dele med alle. Det er virkelig vanvittig vakkert.

Også kommer man inn på dette lille sjarmerende hotellet. Møtes med et hyggelig 'god morgen' av resepsjonisten. Setter seg på kontoret med en kaffe og åpner tidstyven Outlook. En mailboks full av mail med bestillinger, spørsmål og bekreftelser på bookinger. Det er så mange som vil oppleve Finse. Det er så mange som vil sykle Rallarvegen og vandre i blåisen på Hardangerjøkulen. Og vi deler gledelig dette stedet med andre. Det er derfor vi er her, vi jobber faktisk med å gi medmennesker fantastiske naturopplevelser. Det er en ganske takknemlig jobb.

En blikkstille morgen på Finse - foto: Ida Larsson

I tiden fremover har vi fylt hotellet til randen. Senest i dag ble jeg pent nødt til å plassere to menn i en liten sovesofa på firemannsrommet deres. Det spilte ingen trille hvor stor denne sofaen var, han ville så gjerne være med sine tre kompiser på tur. Og slik ble det, på eget ansvar og med advarsler om hvor godt kjent de kom til å bli med hverandre i løpet av oppholdet.

Og på vakre dager som denne vil vi egentlig ikke snakke om hvor kaotisk gårsdagen var. Men vi gjør det litt fordet. Det er ikke hver dag det er like lett å drive et hotell. Det er merkelig hvordan noen dager bare blir kaotiske. Man kan ane at det blir hektisk når solen skinner og alle vil ut på tur og hotellet er fullt. Når man i tillegg venter på storinnrykk så ble det rett og slett litt mye for oss i går. At storinnrykket ikke kom med første tog var litt overraskende. En telefon senere fikk vi vite at de kom med neste tog. Ok, da holder vi suppen varm enn så lenge. At det kun var to arrangører som kom var også litt overraskende. Gruppen på 68 personer kommer med neste tog. Ok, da holder vi suppen varm. Kl. fire var gruppen i hus og suppen servert. Stemningen utover kvelden gir vi et terningkast seks. Klokken åtte stod en duggfrisk gjeng klare til å sykle Rallarvegen. Ut på tur aldri sur!

Hvor er det vakrest i landet her? Finse vel! - foto: Christoffer Bjerke 

At vårt nye bookingsystem stikker kjepper i hjulene for oss er ingen overraskelse i det hele tatt. Selv om vi nok har kontroll på dette her, så føles det ikke alltid slik. Alle rutiner som er godt innarbeidede brytes ned av et nytt system og nye rutiner implementeres sakte men sikkert. Og underveis gjør vi feil, det er desverre uunngåelig og det er meget beklagelig. Alle skal vite at vi gjør vårt beste. Man kan si at vi ikke valgte den enkleste løsningen for oss selv når vi bytter bookingsystem i den mest hektiske perioden på året. Vi velger å tenke at vi nå gjør alle feilene vi kan gjøre - for så å aldri gjøre de samme feilene igjen. Vi lærer nye ting hver dag. Hvorfor klarer jeg ikke å booke 10 sykler når det står at vi har 20 ledige? Hva er det som gjør at man ikke klarer å søke opp navn som vi vet ligger i systemet? Og hvem har kansellert 80 sykler i dag? Det er logiske svar på alt, men det tar tid å finne svarene. Og om litt er vi sikkert superdrevne på dette, men per i dag er det løgn og si at vi ikke strever.

Og når vi strever som verst forlater vi pc'ene våre, kjøper is, trekker ut i solen og nyter utsikten. Dette vakre stedet gir energi. Kom deg til fjells, koble deg til naturen og lad opp batteriene.

Velkommen,
Hilde  

Det ringer!

Det er syklende friskuser overalt. Det er glade vandrere på hvert hushjørne. Brevandrere kommer tilbake med stjerner i øynene, overveldet over opplevelsene fra vakre Blåisen. Og vi, ja vi løper, vi kaver litt, men forsøker å holde hodet kaldt. Men når det ringer tre telefoner samtidig, køen i Millibar når nye høyder (eller lengder), sykler skal leies ut og nye gjester skal sjekkes inn mens andre sjekker ut, da hender det at vi kjenner svetteperlene på overleppa...

Dette med telefonen er helt drøyt. Til vanlig pleier telefonen i det minste å være stille en liten time rundt lunsjtider, men nå har det blitt sånn at det norske folk har tid til å booke ferien selv i lunsjen. Det er en ny trend. Og hver gang det ringer så ringer det i 3 telefoner, alle med ulik ringelyd, det er pent å høre på, det kan jeg love. Og at Merete blir glad hver gang det ringer er også en ny trend. Fra hennes plass kan man høre; jaaaa, hurra, jippi det ringer og as we speak ringer telefonen og Merete lirer av seg et nytt gledesrop; hurra, nå ringer det igjen, jeg rakk akkurat å ta en slurk brus imellom her vettu! Og rett som det er skriker hun ut; jeg tar den! Det er noe med tonefallet som sier meg at hun syns det er litt mye nå.

Det høres ut som vi ikke liker denne hektiske tiden, men det er feil. Det er nå vi får testet effektiviteten, rutinene, servicenivået og ikke minst tålmodigheten. Det er gøy, det er akkurat sånn det skal være. Det sies at det hadde vært enkelt å drive et hotell uten alle disse gjestene. Det er kanskje sant, men herrejemini så kjedelig det hadde vært. Vi elsker dette, hiv dere på telefonen, book ditt opphold, reserver sykler og kom dere opp hit. Vi ønsker dere alle hjertelig velkommen!

Også er det Yr.no da. Hva skal man si? Nok en sommer gjør de seg selv til sommerns snakkis. De melder regn hver dag på langtidsvarselet. De kjører strategien; om vi bare melder regn hele sommeren, så blir folk ekstra glade hver dag solen titter frem. Det er jo vanskelig å planlegge etter den taktikken og vi tror det er derfor vi får så mange telefoner dagen før ankomst. For dagen før så vet Yr.no at det blir sol. Og sånn fortsetter de, det er imponerende. Vi surfer på været i sommer-Norge, alle som en.

Og lite vet jeg om hvordan en Finsesommer skal være, men at denne er bedre enn i fjor, det vet jeg. Det er sol, det er lite vind og det er fine temperaturer. Ingen selvfølge. I sted hørte jeg Merete (som vet alt om Finsesommere) si til en gjest (på telefonen selvfølgelig) at dette måtte være den beste sommeren hun har opplevd her oppe. Folk bader i Finsevann, vet ikke hvor fristende jeg egentlig syns det er, men det sies at det er levelig å dyppe kroppen i vannet.

Jeg må ta telefonen, men vi holder dere alle fortløpende oppdatert gjennom denne fine sommertiden på Finse.

Det kan du blogge om...

...er blitt en av de oftest sagte setningene på Finse. Som mødre og tanter har oppdaget Facebook har vi på Finse virkelig oppdaget bloggverdenen. De som følger bloggen har kanskje tenkt over at det ikke alltid er de store tingene som skjer her oppe. Allikevel dukker setningen "det kan du blogge om" opp hyppigere og hyppigere.

Senest i går ble dette sagt. Ronny hadde lange avhandlinger om klimaendringer og hvordan vi på Finse også merker effektene av klimaendringene. Han kaller det MMS-effekten. Hele konseptet går enkelt og greit ut på at vi merker klimaendringene ved at myggen, måkene og svenskene kommer til fjells. Det er ikke så mye å legge til utover det, men det er heller ikke tilfeldig at temaet kom opp på langbordet akkurat i går.

Makan til store mengder mygg! Det er på lik linje med døgnflueinnvasjonen. Problemet med myggen er jo som alle vet at de biter oss og forlater oss med røde kløende stikk. Og myggstopp.no opplyser; hvis vårflommen har vært kraftigere enn vanlig, kan de opptre i store mengder. Denne myggen stikker om dagen og i solskinn. Vårflommen har vært kraftigere enn vanlig, solen skinte på fjellet og det var ikke antydninger til vind i luften. Det var en fantastisk dag, magisk vær. Det syns myggen også. I fellesskap forsøkte vi å nyte gårsdagen. Dagen var uansett så fin at myggen ville aldri klart å ødelegge den, selv om den tappert forsøkte. Etter en runde med fotball på perrongen kom jeg inn med fem mygg i panna, jeg spiste noen også.

Måkene er her også. Naturoppsynsmann Kjetil Fosslien forklarer måkenes tilstedeværelse på fjellet med søppel. Vi er enige med Kjetil når han sier følgende; Måkeskrik er et fremmedelement i fjellet. Her vil vi heller høre rypeskratt og orrekakling! Ifølge Kjetil må vi nok selv ta en del av skylda for at måkene har slått seg til, de av oss som kaster matrester og annet søppel når vi er på tur. Og da forstår man jo at måkene elsker grisebingen som er full av matrester. Vi hadde forøvrig dugnad på Finse denne uken. Alle var i sving, hele Finsesamfunnet gikk sammen om å fjerne paller og containere og hotellansatte plukket søppel rundt hotellet. Det var bra å få gjort.

Svenskene er her også. Om det er en sammenheng mellom klimaendringer og økende antall svensker i fjellet er usikkert. Det er noen som snakker om lønninger også. Det er skummelt å tenke på at arbeidsmarkedet i Sverige er i bedring. La oss håpe at Norges lønns- og arbeidsvilkår fortsetter å være så gode at svenskene blir. Om Ronny har rett i at det er klimaendringene som gjør at de er her, ja så må jeg si at dette er en av de positive effektene. Vi vil ha svenskene her på Finse.

Og med måkene flyvende over oss vifter vi bort myggen og spiller fotball i solen med svenskene på perrongen. Det er bare å sjekke inn på webkameraet, det er mye action på perrongen om dagen. Syklister, forballer, vandrere, trucker og turister som løper ut av togene for å ta bilder av vakre Finse og vakre Blåisen.

Hilde

Alle gode ting er tydeligvis tre!

Er alle gode ting tre? Tydeligvis i Sverige.

Hver gang det sjekkes ut en gjest eller en sykkel på Finse 1222, så printes det en kvittering her på kontoret. Jeg blir naturligvis irritert, fordi paper-tray går tom hele tiden. Et luksusproblem egentlig. Mange gjester  er lik mange kvitteringer. Og når jeg fyller på med ark fordi eg har printet ut et dokument, ja så står jeg der i en halvtime og venter til mitt dokument kommer. Mens jeg venter rydder jeg bort alle kvitteringene, det er da jeg noterer meg hvem det er som har sjekket ut. Nederst står det nemlig; "Sjekket ut av....".

Og der står det Nils. Hvem er Nils? Ina ler av meg og spør om jeg har hilst på Micke i sykkelbutikken. Jo, det har jeg selvfølgelig, men han heter jo Micke, jeg kan strekke meg til Mikael. Men der i en lang lang rekke av navn klarer jeg å se at det står både Mikael og Svensson. Han kjenner vi. Nils Mikael Göran Svensson er confusing. Tre navn? Jeg og Ina snakker my og lenge om dette, med fascinasjon og iver. Det viser seg at Jonas også heter Carl, at Jens heter Jens Erik, at Johannes også heter Carl. Det gjør tydeligvis nesten alle, efter kungen sies det. Johannes sin pappa ville at han skulle hete Roland. Det er ganske morsomt, han tapte heldigvis den navnediskusjonen. Det er ekstra interessant og høre om søstrene Svangren. De fikk utdelt ett navn hver for at de skulle få velge selv hva det andre navnet skulle være. Moa valgte Carolina, Fanny ville ha Ballerina, men da nektet mor-Svangren. Og når Fanny ikke fikk hete Ballerina, så kunne det tydeligvis bare være med det ekstra navnet. Fanny, enkelt og greit. Fint syns jeg, litt problematisk er det jo når de engelske gjestene våre ringer; are you kidding, did you call yourself Fanny?

The Svangren sisters; Moa Carolina og Fanny (Ballerina)

Det er klart jeg ikke husker alle disse navnene, jeg har gått rundt og spurt hva ekstranavnet deres er. Og får selvfølgelig samme spørsmål tilbake. Plutselig er jeg teit som bare har et navn. Ina mener jeg burde hete Hilde Gunn Sol.   

Det tar ikke lange tiden før personlighet og navn går hånd i hånd. Også heter alle svenskene plutselig helt andre ting. Ny latter blir utløst når vi får vite at Ida også er den heldige eier av tre navn. Ja vi snakker om fornavn selvfølgelig. Ida Kristina Margaretha. Og plutselig forstår man at Pippi sine endeløse rekker med navn ikke er rart i det hele tatt. I Sverige er det normalt. Pippilotta Viktualia Rullgardina Chrysmynta Efraimsdatter Langstrømpe.

Ida Christina Margaretha Larsson

Jeg forklarer Nils (eller Göran eller Mikael) eller Micke som vi faktisk kaller han at jeg er veldig fascniert av dette svenske navnesystemet. Selvsikkert svarer han Eldiga sjælar o exotiska namn ær bare en liten del av sødern, vi har mat som e spicy også.

Og med dette har vi altså presentert mange av årets ansatte for dere. Det er bare å spørre etter Nils, Carl, Johannes, Jens, Christina, Magdalena, Margreta eller Jonas. Jeg aner ikke lenger hvem noen er.

Jens Erik, eller er det egentlig det han heter?

Og på tampen kommer Jens Erik inn og forteller meg at jeg har missat et namn. Han heter selvfølgelig Jens Erik Gunnar Henrikson, fantastisk. Alle gode ting er tre!

Og sånn går no dagan på Finse 1222!

Hilde

What is crackelacking at Finse?

Sommersesongen rulller over oss på Finse. Vi merker det på mange ulike måter:
Vi har ikke tid til å telle snøfonner lengre. Snøen er nå helt på egen hånd, og vi stoler på at den smelter fort som fasan. Våre sykkelgutter fortjener stående applaus for at de, med blod, tårer og svette, har kjempet seg meter for meter gjennom snøen helt forbi Fagernut.

<>

Micke aka Bad Boy

"Bad Boy"-namnet kom når jeg skulle introudsere Micke for Nikos, en gresk ansatt vi har denne sommeren. Jeg sa, dette er Micke, the bike boy. Oversatt fra dårlig norsk/engelsk til dårligere gresk/engelsk ble dette, i det greske hodet, "Bad Boy". Nikos tok det for god fisk at Micke var en "bad boy", og  kanskje kler han kallenamnet?

Han ser mer uskyldig ut enn hva han er - sykkelminister Skogeng. Men grave snøfonner, det kan han!

Vi anbefaler fortsatt ikke barnefamilier å sykle fra Finse, selv om det daglig er mange syklister som tar turen. Det er heller ikke hensiktsmessig å ha for mye bagasje på syklene. Alle som sykler fra Finse må være klar over at det er en god del snø, man blir våt på beina og man blir sliten av å trille sykkelen gjennom snøen. Noen snøfonner kan også være litt vanskelig å krysse, så man må være forsiktig! Erling, vår tredje sykkelmann, hadde gjemt seg i bilde-øyeblikket. Men han skal også nevnes! Og snart kommer Sigurd Erdal, Sondre Widmark og Bård Basberg tilbake i sykkelbutikken. Og ikke minst vårt nye tilskudd til sykkelbutikken, fra Ulvik; Sevre! Gutta; se til å sette dere på toget og kom tilbake til Finse!!



Sykkelsesongen er i gang. 350 nye Meridasykler soler seg i glansen av Hardangerjøkulen. Velkommen til Sykkel Finse!

Så hva gjør vi når vi nå har overlatt snøen og snøsmeltingen til seg selv?

* Vi svarer på e-post og vi sier "Finse1222, du snakker med ...." på telefon. Vi forsøker å besvare alle spørsmål om: "når Rallarvegen åpner, hvor mange snøfonner det er, hvor lang tid det tar å sykle, hvor tungt det er å sykle, hvor mye nedover er det fra Finse til Flåm og vi svarer på mange forespørsler om booking både av hotellrom og sykler. For det er mange forespørsler nå. Og dere skal være hjertelig velkommen til fjells.

Booking-bonanza...

* Det har kommet 7 nye fastboende til Finse nå i løpet av de siste dagene. En av de er Gordo Gonzales. 7 griser har inntatt grisefjøsen ved Finsehytta. Og Finse1222 og Finsehytta klarer på denne måten å la tonnevis med matavfall komme til nytte. Grisene blir foret på rester av våre fantastiske tre retters middager. Men grisene er også veldig glad i skalkene på Jøkulbrødet. Lite vet de om hva september bringer. Nå skal de bare være lykkelige høyfjellsgriser.

7 nye Finseboere for noen måneder.



Gordo Gonzales i forkant her



* Det er en merkelig trend med personalet vårt i juli. De trener. De løper til Larsbu, de drikker ikke noe annet enn detox-greier, og de spiser sunt. Men det er bare i juli.

* Vi kjemper mot "Finsefluene". De er mange, de flyr i flokk og de vil inn. Vi har en egen vakt som tørker og støvsuger Finsefluer. De liker å ligge i vinduskarmene, eller sitte i taket. En innsjekk hos oss forløper slik: Hei og velkommen til Finse1222. Dere skal spise middag i restauranten i kveld. Ønsker dere å spise kl 19 eller kl 21? Her er romnøkkelen. Rommet finner du..... Og vi har et et lite problem med fluer akkurat noen dager nå. Så vi anbefaler ikke å åpne vinduet. Håper dere får et fint opphold!" Antall fluer er imildertid på vei ned. Det er snart mulig å jogge seg en tur, der man får puste med åpen munn. Etter 9 måneder vinterdvale har noen enda behov for å puste med åpen munn. De mindre kjente helikopter-myggen er på vei til Finse. De er store, de er sterke og man kan høre når de letter. Dette er myggen som tåler en Finsesommer, og de er beviset på at "survival of the fittest" fungerer i praksis. Dette er ikke mygg du tuller med. De er rasende og roper "bloooooooooooooooooooooooood" i det de går inn for landing på hvite Finsekropper. Vi anbefaler Myggolf-produkter i Handlebu til ettermiddagsgrillingen.

* Jøklagutane og deres alfa breforfører har startet opp med daglige turer til Blåisen. Sesongen har blitt behørlig drukket inn og selvsagt samtidig som de oppdaterte festen på facebook. Det er nye tider hos breforførerne. Alfa forføreren var ikke tilgjengelig for foto i dag, men vi lover å holde dere oppdatert om sommerens forføring, med eller uten bilder.

* Vi fikser litt på hotellet, utvendig. Etter årevis med vannlekkasjer inn i hotellets restaurant, tar vi nå affære. Det skal aldri mer stå baljer og blekk i restauranten for å ta imot regnvannet som renner inn. Aldri! Det har snekker Rokne lovet. Og jeg har fått blitt med på taket for å se at brenning av asfalt går riktig for seg. Ikke at jeg vet hvordan det skal gjøres, og jeg hadde egentlig mer enn nok med å ikke falle ned. Heldigvis trykket noen en svett, gul hjelm på hodet mitt. Det ble så mye tryggere da....

"Inspeksjon" av takreparasjonen. Vi har nå regntett tak. Hurra!


Og selvsagt så kjemper vi mot feilmeldinger (også kalt værmeldinger) fra yr.no. Vi oppfordrer folk til å ikke alltid tro blindt på yr. De melder regn på Finse. Men vi har badet i sol den siste uken. Finse er grønt. Finse er varmt. Finse Sommer. På yr.no melder de regn og 8 grader, når realiteten er sol og 20 grader.

Hele fredag (altså i dag) er det meldt regn. Hele fredag har det vært sol

Hva med å sjekke webcam på www.finse1222.no? Da kan jo dere samtidig sjekke hva vi gjør på perrongen... :-)

Hilsen fra solfylte Sommer Finse i dag... ikke helt som værmeldingen :-)

Merete