lørdag 17. november 2012

Merete - gratulerer med dagen og takk for tre fine år sammen!

Jeg har kontor i Oslo om dagen, men jeg har vært på Finse en tur denne uken. Det var utrolig hyggelig. Merete sitter der hun og snøen har kommet den. Terje har hatt besøk av mannen som passer på at prinkleranlegget funker. Olav suller rundt og fikser småting. Alt er som det skal være. Egil på stasjonen ringte til hotellet i går, skulle bare si fra at han ble borte en liten stund. Ok svarte jeg. Hva var det, tenkte jeg etterpå. Har vi begynt å ringe mellom hotellet og stasjonen når vi går ut en tur eller skal noe? Kanskje man får et behov for at noen vet hvor du er når det er så få mennesker på et lite sted?

Også er det dette fantastiske mennesket Merete Aarskog da, som har bursdag. Og som har valgt å forlate Finse, forlate kontoret, forlate alle kollegaene og Finsefolkene som er så glad i henne. Det er typisk å si at man er på jakt etter nye eventyr. Livet på Finse er jo et eventyr uten sidestykke. Jeg kan forstå at det har tatt Merete ti år å måtte tenke at man er på jakt etter nye eventyr. Vi tviler ikke på at hun finner sitt nye spennende eventyr og vi tviler ikke på at hun får det fint i Oslo.

Her er Merete på jakt etter en sykkelansvarlig som kan ta seg av de 150 syklene vi mottok i 2011.


Men akkurat nå er det litt trist å tenke på at andre mennesker skal få jobbe med vår Merete, at noen andre skal få diskutere med henne, legge planer, bli gira på et prosjekt sammen med henne og ta en øl sammen med henne for å feire at et prosjekt har gått bra. Eller kanskje til og med ta en øl fordi prosjektet ikke gikk så bra. Merete står med rak rygg uansett resultater, hun finner det positive også i de mindre vellykede prosjektene vi har jobbet med. Hun står ikke bare ved din side når ting har gått bra, Merete har vært en enda tydeligere støttespiller de gangene ting gikk rett åt skogen. Det er en fantastisk god lederegenskap og viser Meretes empatiske og medmennskelige måte å være på.

Tiden da jeg og Merete jobbet med Expedition Finse for alle første gang er kanskje det beste jobbminnet jeg har hatt med henne. Vi ante ikke hva vi gjorde eller om det kom til å gå bra. Seks uker hadde vi på å lage et program og fylle hotellet med festivaldeltakere. Jeg var livredd for at dette skulle bli en flopp, jeg satt på kontoret og lurte på om vi virkelig skulle gjøre dette. Det gjorde jeg lenge. Merete derimot ringte de kontakter vi hadde, fikset program og fikk meg på gli. Etterhvert var jeg også inne i dette do'er moduset til Merete. Jeg nektet å stå som festivalsjef alene, ok sa Merrete, så er vi det sammen. Jeg var redd for å ta nederlaget alene. Merete var klar for å ta det sammen med meg. Da vi sent på kvelden en lørdag i februar gikk rundt juletreet med ekspedisjonsnorge i Meretes hjem skjønte jeg det. Vi hadde klart det. Vi feiret at vi klarte det. Og vi skjønte hvor hardt vi hadde jobbet; juletreet som kom opp et par dager før vi begynte å jobbe med festivalen stod fortsatt i stua i februar. Juletre og julekuler betydde ingenting. Merete hadde satt seg som mål å få til en festival, det gjorde hun. Det gjorde vi.   

Fra første dag på Finse har jeg hatt respekt for Meretes evne til å ta de riktige beslutningene for stedet Finse og for hotellet Finse 1222. Merete er en unik daglig leder med sitt ekte og personlige engasjement. Samtidig har Merete, midt i kaoset, klart å se enkeltmennesker. Det er mange unge ansatte på Finse. Mange ulike unge mennesker, verdensvante selvsikre folk, flinke folk, enkle folk, vanskelige folk og usikre folk. Merete har sett alle. De vanskelige har hun tatt oppgjørene med. Det har vært det tøffeste i Meretes jobb, det er fordi at Merete ser mennesker, ikke sak. Jeg syns det er en god egenskap. Det er enda sterkere å se at hun allikevel gjør det som er riktig for Finse. Å si opp mennesker er vondt. Merete har sett de usikre forsiktige unge menneskene og hun har utviklet de. Det er såvidt Merete hører de fordi jeg bråker sånn, men hun hører de. Merete satset på disse menneskene, lot de utvikle seg i sitt tempo og ga de utfordringer etterhvert som de var klare for det. Det er mange under Meretes vinger som har lagt usikkerhet bak seg og forlatt Finse som selvsikre mennesker - som vet at de kan.  


Når man finner tonen som kollegaer på Finse så finner man hvertfall tonen som venninner. Merete er den klokeste jeg vet om i hele verden. Hun har hjulpet meg ut av mange kniper, som ikke hadde noe med jobb å gjøre. Eller forresten alt på Finse har litt med jobb å gjøre. Jobb og fritid går i ett. Men det har vært lett å være både kollega og venninne med Merete, vi kjenner hverandre godt nå. Det er hyggelig.  


Og om skal det mimres litt om tiden utenfor jobb. Haha. Ja. Da er det noen ting som må nevnes. Den eneste gangen Merete Aarskog har kastet "jeg er daglig leder her" kortet, var under Finsejazz. Et av jazzbandene hadde maling i ansiktet, dette var veldig spennende for Merete og utover kvelden klarte hun å mase seg til at hun skulle bli malt i ansiktet. Ettertenksomt og motvillig gjorde musikerne som daglig leder Merete sa. Hun gikk rundt i Boggien som en radioaktiv katt. Senere står jeg og snakker med styremedlem Thorleifsson, blir introdusert for hans venner - han peker på Merete og forklarer at det er daglig leder. Akkurat da snur Merete seg og smiler mot oss - som en radioaktiv katt.

- RADIOAKTIV-KATT-BILDET ER SENSURERT - 

En påske bestemte jeg, Ina og Merete oss for å forlate kaoset på hotellet og gå en skitur. Det er den hyggeligste skituren jeg har gått noen gang. Egentlig ville vi ikke gå på ski, vi ville ha pause fra påskekaoset. Vi gikk ti meter, stoppet, spiste sjokolade, gikk ti meter til og drakk kakao. Vi kom omsider til topps på Jøkulen og hadde en fantastisk dag. Det er utrolig hyggelig å gå skitur med Merete, selv når hun setter fart med sin litt ekle og provoserende bra telemarkstil og jeg og Ina kaver etter henne (uten ekkel telemarkstil).

Merete og Hilde på Fjell til Fjord tur
En ting vi er bitre for at vi aldri fikk oppleve var da Merete feiret at Dressmann arrangementet gikk bra. På denne tiden var Merete en av gutta og jentene på gølvet. Da Trygve Norman som var daglig leder dengangen kom inn på kjøkkenet, var hele personalet samlet til fest der inne. Merete selv stod i dampbadet og danset. For et syn - vi vil også se dette! Merete selv har nok mange minner fra Finse fra før vår tid, vi skal oppfordre henne til å blogge litt om det.
Finse 1222 likes this!
Grillfester i din hage, kvelder på langbordet, Rallarvegsrapporter (med fint vær), Italia og nyttårsaftener. Jeg kunne skrevet mye mer, alt ville vært fint. Alt ville vært gode minner. Nå gleder vi oss til å dele Finse med ferie- og fritidsgjesten Merete. Nå trenger du ikke lenger gå hjem tidlig, holde deg edru fordi du må eller fortelle oss at vi må roe oss ned. Nå kan du senke skuldrene og nyte Finse på en helt ny måte. Nå er det Trygve Norman som er midlertidig daglig leder - kanskje det er på tide å hoppe i dampbadet igjen?

Jeg er så glad for at du skal være på Finse til februar, vi skal ha det fint den siste tiden også.  Lage noen siste Finseminner sammen.

Gratulerer med dagen din og tusen takk for tre år (1. desember, wow) som kollegaer, venninner og kontorrotter sammen!

Bursdagklem fra Hilde



  
  
      

mandag 10. september 2012

Høsten tok oss med storm!

Høst eller etterår er en av de fire årstidene i tempererte og arktiske soner på kloden og består i tradisjonell sammenheng av månedene september, oktober og november på den nordlige halvkule. Innen meteorologien defineres høsten gjerne som den perioden da normal døgnmiddeltemperatur for det aktuelle stedet er mellom 0 og 10 grader og synkende. Navnet kommer av at innhøstingen av frukt, grønnsaker og korn som tradisjonelt skulle lagres til vinteren, startet i september.

Høst i Klevagjelet
Så var det dette med etteråret på Finse. Det er ikke så enkelt som Wikipedia skal ha det til. Finseværet er heftig både på sommeren og på vinteren. På høsten er det forvirrende. Det sies om Finse at vi bare har to årstider, vinter og sommer. Det er ikke helt sant, men vi forstår hvor dette kommer fra. Septemberværet er ikke som det er i lavlandet hvertfall. 

Hmmm...interesting?

Selv om yr.no har lovet regn nesten hver dag i sommer så har de heldigvis tatt feil. Uten å komme med en prosentvis presentasjon av feil værmeldinger i sommer, så kan vi hvertfall si at det har vært altfor ofte. I følge yr.no har vi hatt en grusom sommer, men i realiteten har det vært fantastisk mange solfylte dager, uten bevegelse i luften. Og vindstille er det som kjent (nesten) aldri på Finse. Selv om det betyr at myggen får muligheten til å angripe oss, så er det verdt det. Det er den beste sommeren (av totalt tre sommere) jeg har opplevd på Finse.

Finsesommer. Foto: Merete Aarskog

Også skjer det noe i slutten av august, brått kommer den klare høstluften og brått blir det mørkere på kveldene. Når vi nå er kommet til 10. september har vi innsett at sommeren er over. Men hvilken årstid er vi egentlig inne i? I det vi runder 31. auguast er det som om værgudene ikke lenger kan vente på vinteren og sender snø, før de neste dag fjerner den. Og slik skal vi sannsynligvis ha det i en måneds tid.

Finse forrige uke... Foto: Hilde Vikane

Forrige uke tok høsten oss med storm. Bokstavelig talt. Vindkast opp i 25m/s og snø er ikke typisk høstvær første uken i september. Det er heller ikke sjokkerende, fordi vi ikke lar oss sjokkere over været lenger. Men alle var enige om at denne stormen skulle kommet i november, altfor tidlig ankom den Finse og la igjen et solid hvitt lag på bakken. Og Ola og Kari Nordmann fortsetter å imponere oss. Ut på tur aldri sur. Det finnes ikke dårlig vær, bare dårlig klær... Det er kraftig motvind, det er sludd og snø i luften, men ut på tur drar skal vi. I dag er det ti plussgrader og tidvis solskinn, alt det hvite er borte.

Men det er høst. Og litt sommer av og til som krydres med litt snø. Det er litt forvirrende og veldig spennende å se ut vinduet når man våkner. Og en vakker dag så er det solide hvite laget kommet for å bli, lenge. Vi nyter snøfri perrong litt til.   

fredag 7. september 2012

Hus eller hys, nut eller knut?

Språk er gøy. Språk er forvirrende. Selv mellom de skandinaviske landene. Kanskje spesielt mellom de skandinaviske landene. Nordmenn forstår svenker uten problem, takket være Astrid Lindgren. Også forstår vi (nesten) alle dansker. Dansker forstår ikke svensker og vise versa. Svenskene tror de forstår dansk og derfor er det jo ingen grunn til å snakke engelsk med hverandre. Vi deler gjerne litt av de morsomste språksakene våre.


For det første så har svenskene store problemer med u og y. Men bare på norsk. For eksempel så heter det Klemsby og Handleby på svensk. Det heter også Lille Finsenytt. Det interessante er at når vi forklarer hvordan dette faktisk skal uttales, så er det fortsatt vanskelig å forstå. Den dagen vi spurte hvordan svensker ville uttalt hus gikk det opp for de at de også kan si u. Det var en stor oppdagelse. Plutselig kan svenskene si både Klemsbu, Handlebu og Lille Finsenut.

Men så var det dette med nut. Hva er egentlig en nut? Og heter det nut eller knut? Hvorfor sier dere det?


Jeg har også fått tilbakemelding fra vår kjære storebror i øst og øyboerne i sør at de verste norske ordene er kooos deg og ha det moro. De nekter å bruke slagordet vårt "Kombinér jobb og moro på Finse 1222". To av de hyggeligste norske ordene har de altså fått for seg at er grusomme. Det er trist.

Og når vi snakker om trist fikk jeg beskjed av vår kjære danske, etter en fest, at jeg hadde begynt å grine så høyt at de andre begynte å grine av meg. Hva? Jeg hadde jo bare hatt det gøy hele kvelden og kunne ikke forstå dette. Alle vet hva det danske ordet grine betyr, untatt meg tydeligvis. Nå vet jeg det. Og jeg griner ganske ofte, både på fest og på jobb.


En annen ting som er hyggelig er når gjestene våre vil gi oss tips. En dag i vinter var det et ektepar som var så strålende fornøyde med sitt opphold hos oss, det liker vi. Etter å ha vært i Handlebu og kjøpt godteri og chips til togturen spør de respesjonister vår om vi har en chipsskål. Resepsjonisten forstår ingenting, hun forklarer at de gjerne kan få det, men at toget deres går veldig snart. Gjesten ser undrende på resepsjonisten og svarer at de vet det, det er derfor de vil ha en chipsskål. Men dere kan ikke ta den med dere sier vår søte respjonist. De smiler og lover at de ikke skal ta den med seg. Resepsjonisten ser ingen annen utvei enn å bare gi de en chipsskål og se hva som skjer. Hun rekker den ganske store og tomme chipsskålen ut til gjesten som tar frem hundrelappen og legger den oppi den store tomme skålen. Tipsskål ja. Aha.
  
Toaletthumor er også en klassiker. I vinter kom det en gjest inn og spurte om vi hadde do. Den danske resepsjonisten insisterte på å bli med å vise hvor de er. Gjesten stiller seg litt tvilende til om dette virkelig er nødvendig, men lar resepsjonisten vise vei. Resepsjonisten tar gjesten med seg til det røde skapet hvor vi lagrer dukene våre og sier; her er doene våre. Dansk er morsomt, eller moro som vi liker å si. Det var forøvrig samme resepsjonist som ga A4 ark fra printeren til gjesten som fortalte at det var tomt for papir på toalettet. Man må jo le.



Klassikeren om toget som går til Jøkulen har vi skrevet om før, men tar den gjerne igjen. Det er 16. mai og gjesten på telefonen lurer bare på når toget til Jøkulen går dagen etter. Resepsjonisten forklarer at det ikke går noe tog dit. Hun forklarer at det går tog til og fra Finse, men at det ikke går tog videre opp til Jøkulen. Det går jo ikke engang spor opp dit sier resepsjonisten lettere irritert. Gjesten ler og sier, neivel, men da får vi lage våre egne. Gjesten legger til at hun tror at resepsjonisten tar feil denne gangen, resepsjonisten står på sitt og legger til at dersom det hadde gått tog opp dit så hadde hun aldri i livet gått opp dit på ski. Gjesten ber om å få snakke med noen andre og får med engang svar på når 17. mai toget går til Hardangerjøkulen. Og vi ler, vi ler oss ihjel.

Vi har mer på lager, men det holder kanskje? Eller en ting til. Har dere tenkt over hvor rart det er at vi sier rumpetroll. Da jeg begynte å snakke om rumpetroll til Micke så lo han i tre timer. Mener du rumpretroll, som i ass-trolls? Han trodde ikke på meg. Jeg måtte google det og bevise det med wikipedia. Han tror meg, men det er under tvil. Ni e konstiga ni norskar! Pøff, det er vi vel ikke!

torsdag 23. august 2012

Finses flinkeste resepsjonist!

Jeg ler litt og resepsjonistene ler enda mer. Med god grunn.

I dag har alle resepsjonistene hatt møte. Når de har møte sier det seg selv at de trenger en vikar. Og hvem andre enn Hilde Vikane er bedre å spøøre da. Det skal vise seg at det hadde vært bedre å spørre hvem som helst andre. Hold deg fast når jeg nå forteller om min resepsjonsvakt som varte i underkant av en time.

Jeg ble fortalt at det var veldig rolig og at de snart var tilbake. Og til og begynne med var det slik. Jeg tok frem en avis og begynte å lese om denne pakken som de etter hundre år skal åpne og lot meg fascinere. Så kom "Kjell" og fortalte at han skulle ha tre øl og tre jäger. En typisk bestilling på Finse i disse dager. "Kjell" har selvfølgelig konto her. Jeg har blitt fortalt at ingen her har konto. Men jeg bestemmer meg for å benytte meg av bookingsystemet vårt, det som alle resepsjonistene hater. Når jeg søker han opp så sier bookingsystemet at han ikke eksisterer der. Fett.

Også prøver jeg på maskin nr. to. I mellomtiden har han funnet frem bekreftelsen og forteller meg at han har vært i kontakt med Moa, Jenny og gud vet hvem. Jeg kjenner jo de ganske godt og må bare le. Så går jeg inn på Magdas maskin og der finner jeg "Kjell". Det er greit, han skal få sette øl og jäger på kontoen sin. Men, øltappen står og spytter hvitt skum på meg. Som om jeg har gjort den noe vondt. Jeg bytter ikke ølfat så ofte, det ligger ikke i stillingsbeskrivelsen min heller. Men greit, jeg får låne Matti fra restauranten i fem minutter (ikke ti som jeg først spurte om). Hurra, han er dansk og ekspert på øl og ølkraner. Og jeg og "Kjell" blir gode venner.

Og mens jeg står der kommer klasse 7A på ca. 40 personer og jeg har en anelse om hva de skal. De skal selvfølgelig i Handlebu og kjøpe snop for de få kronene de har fått lov å ta med seg. Hurra tenker jeg igjen. Og i det jeg spør hva de ønsker så ringer telefonen. Jeg sier til klasse 7A fra Finsehytta at de må vente i to minutter. Men den hyggelige damen på telefonen har satt av ettermiddagen til å snakke med meg. To blir til ti minutter og klassen står der godtesyke og ville i blikket og stirrer på meg. En herre i gul og rask sykkeljakke brøyter seg frem gjennom klassen og vifter med vannflasken sin som er tom. Jeg smiler høflig og tenker at han sikkert ser at jeg har fått nok å henge fingrene i.

Etter telefonsamtalen ser jeg på syklisten i gul jakke og han vil selvfølgelig ha påfyll på vannflaska, det ante meg. Jeg forklarer hvor vannet finnes. Han forteller meg at snart kommer resten av gjengen hans og at de da gjerne vil sjekke inn. Jeg kjenner svetteperlene og er litt sjokkert over mine resepsjonsevener, som er usedvanlig dårlige. Jeg åpner Handlebu, og setter meg godt til rette i stolen, jeg har nemlig vært i Handlebu med klasse 7a før. De spør om prisene på alle sjokoladene, forteller meg hvilke sjokolader som er billigere og hvilke som er dyrere på Finsehytta. Jeg smører meg inn med ekstra mye tålmodighet der jeg sitter og hører på hvor dyrt de syns det er her. De ler av han søte som kjøpte to kortstokker i stedet for snop. Jeg tenker at det var fint gjort.

Til slutt har de kjøpt all sjokoladen de trenger for å overleve kvelden. Og jeg kan låse døren og sjekke stemningen i resepsjonen....eller ikke. Da kommer det to herrer, de har gått langtur og er ville etter karbohydrater sier de. Jeg er nødt til å be de vente litt, men lover å komme tilbake. I resepsjonen står det en haug med gule jakker, vennene til han med den gule jakken har kommet for å sjekke inn. Mibne øyne går i kryss, de ler av meg når jeg forklarer at jeg er vikar, men at løsningen er like rundt hjørnet. Jeg ser ingen annen løsning enn å gå dit hvor alle resepsjonistene våre har gjemt seg. Jeg forklarer at resepsjonsmøtet er over, jeg tror jeg sa at festen er over. Så ramser jeg opp alt jeg har gjort og de ler, de ler enda. Og de kaller meg VildeHilde. Sikkert fortjent, jeg følte jo at øynene gikk i kryss.

Og dette hadde jeg godt av. Jeg er den første som sier "Går det an å svare på telefonen der ute i resepsjonen eller". Og jeg er irritert når det ikke står noen og hjelper gjestene våre i Millibar. Nå vet jeg det. De er enten på bakrommet og henter ølfat, de sitter i Handlebu og forteller kidsa hva Kvikk Lunsj, Japp, Smil, Center og Melkesjokolade koster, før de selger de en kjærlighet på pinne (for det var billigst). Det er altså der de er. De sitter ikke på bakrommet og sladrer, de jobber, med store bokstaver J-O-B-B-E-R. Og jeg sitter på bakrommet, på kontoret og gruer meg til neste resepsjonsmøte.   

onsdag 22. august 2012

Det rullar på nu...

"Det rullar på nu" sies det i sykkelbutikken.

Det betyr at det begynner å bli riktig hektisk. Og vi har lagt det opp bra i år. Ti ansatte i sykkelbutikken i juli da veien var dekket av snø og to ansatte i september når alle de virkelig store gruppene kommer hit. Vi skal løse det, vi lover, men ta gjerne kontakt om du er sykkelekspert og ikke har planer i september.

Syklene ruller nedover Rallarvegen mot Flåm.

Det betyr jo også at det ruller sykler i alle retninger. Det er gledelig å se at Rallarvegen fortsetter å være en av de klassiske norske naturopplevelsene som så mange vil oppleve.

Det ruller desverre en god del biler rundt på Finse også. Det er så feil som det kan få blitt.  Vi stoler på at de har viktige ting å gjøre, ting det er umulig å løse uten bil.

Det ruller inn massevis av mail i innboksen i bookingavdelingen også. Det sitter to iherdige jenter og svarer på mail hele dagen, fra morgen til kveld. Det er ganske mange som lurer på om vi vet noe om denna hærre Rallarvegen. Vi vet ganske mye, kanskje mer enn noen andre, så det er bare å fortsette å ringe oss. Vi har fortsatt noen ledige rom og nydelig fireretters middag å friste med.

Og dagene ruller på i en feiende fart denne sesongen. Det føles som vi akkurat var ferdig med opplæring av ansatte, og nå har noen begynt å dra fra oss igjen. Skoler, høyskoler og universitet har holdt av plasser til våre unge lovende ansatte og vi må la de dra. Vi tror de ansatte lærer mye på Finse, mye om seg selv, mye om drift av gamle norske høyfjellshotell, noen lærer om vin og andre har blitt bakere, men akademisk påfyll bør de søke andre steder.

Og i år som tidligere har vi griser på Finse. De ruller rundt i grisebingen og er skikkelig grisete. Av og til tar vi turen bort og hilser på de. En dag kom noen av jentene i personalet tilbake fra grisebingen og fortalte at grisene var syke. De mente det så ut som de skulle falle sammen, hele tiden. Vi lo litt over deres bekymring, fordi det var søtt. Det samme skjedde nemlig i fjor og da kastet vi oss på telefonen til Haugen Gardsmat, han fortalte at det var grisens reaksjon når de blir solbrente. Grisen blir nemlig solbrent akkurat som oss mennesker. Stakkars.

Og når vi nå har hengt oss opp i alt som ruller så er det er par ting til som bør nevnes. Når man har vært på Finse en stund er det noen ting man savner. For eksempel drømmer vi selvfølgelig om sushiruller, fordi sushien aldri fant veien til Finse. Når det er sagt har vi ikke lov å klage, vi får servert middag hver dag kl. halv fire. Mat laget av gode og feite råvarer, slik det skal være på hotell. Man har virkelig alle muligheter til å kunne rulle ned fra fjellet etter en sesong på Finse 1222.

Vi gir oss med det, nok om ting som ruller.

onsdag 15. august 2012

Stians Sport/Merida sykler Rallarvegen!

Siden 2009 har Sykkel 1222 samarbeidet med Stians Sport/Merida for å utvikle de beste syklene til Rallarvegen. Det er viktig for oss at vi har sykler som gjør turen på Rallarvegen komfortabel og trygg. Siden 2009 har vi forbedret syklene hvert år og vi er nå godt fornøyde. Vi blir veldig glade når vi får gode tilbakemeldinger og det er som regel det vi får. Vi ble litt sjokkerte da vi leste tilbakemeldingen som lå på Sykkel 1222 sin side på facebook hvor syklene våre blir beskrevet som drittsykler. Det er vanskelig å forholde seg til det uttrykket, så vi har bedt om å få en forklaring på hva som var problemet. Saklige tilbakemeldinger om misnøye er veldig viktig for videre utvikling av syklene våre, men drittsykler? Vi skal ikke være arrogante, men vi er ikke enige.

Uansett - i helgen hadde vi besøk av Per Christian fra Stians Sport. Det er andre gangen han er på Finse i sommer og hans mål med besøkene er å forstå hvordan vi jobber med syklene de leverer. Det setter vi stor pris på. Han var med på utleie-rushet på morningen, han var med å mekke sykler og han fikk være med Sykkelpatruljen ut på veien. I etterkant har PC sendt oss en liten tekst og masse bilder fra turen på Rallarvegen. I dagens blogg er altså Stians Sport som har ordet.

Stians Sport/Merida er med Sykkel-patruljen fra Finse 1222 til Flåm

Rundt 200 Merida Finse sykler leveres ut for utleie på morgenen. Det er en flott sommerdag i august, og optimale forhold for den 53 km lange sykkelturen.    

Foto: Per Christian
Så kommer 10-toget og ivrige syklister rusher til sykkelvognen eller Finse 1222-sykkelutleie for å hente ut sin sykkel.

Foto: Per Christian
 
Vi er i gang, og selv om vi raskt legger selve Hardanger-Jøkulen og breen bak oss, så er det lenge fin utsikt til kritthvite snøflekker.
Foto: Per Christian
Idag sykler vi ikke lenge før en punktering viser seg. Den uheldige får rask hjelp, men hadde med enkelthet reparert slangen sin selv. En prat er uansett hyggelig.
Foto: Per Christian
Etter kort tid har vi klatret fra Finse 1222 og opp til turens høyeste punkt på 1343 moh. Herfra venter 1343 høydemeter med nedoverbakke.

Foto: Per Christian
Etter ti km dukker Fagernut opp. Her er det mange som tar sin første pause. –Også for å kjøpe en vaffel, eller for å titte innom det vesle museet som den gamle vokterboligen huser.

På vår vei så møter vi mye spennende. Som denne godsaken fra 2004.
Foto: Per Christian
Vi følger jernbanen hele veien, men i ny tid er strekningen Finse til Hallingskeid lagt i tunnel. Her oppe må en nok vente lenge på toget.  

Foto: Per Christian
Et stykke nedover hjelper vi en kar med trøblete bremser. Vi får hyggelige tilrop fra et fugleberg som har funnet seg en bra utsiktsplass. 

Foto: Per Christian
På Hallingskeid Stasjon møter vi denne trivelige karen. Et ekstra servicetilbud fra DNT hytta på en særdeles fin dag. Mange benytter anledningen til en bolle og et glass saft. I bakgrunnen ser vi at jernbanen bygges inn også her.

Foto: Per Christian
Tunnel-byggene er ikke alltid like vakre, men naturen rundt er det.

Foto: Per Christian
Lunsj i det grønne for en fornøyd hjelpesyklist.

Foto: Per Christian
Kartet som er designet på ramma av Merida Finse sykkelen er til overraskende stor nytte for å se høydeforskjell, og  avstander videre.

Foto: Per Christian
Har man i tillegg fått med seg det vesle lommekartet fra Finse 1222, så er en kartmessig godt nok utrustet for turen i godt vær. Det skal vanskelig gjøres å kjøre feil på Rallarvegen. 

Foto: Per Christian
For det meste er Rallarvegen av en god og fin grusstandard. Etter Hallingskeid dukker blomsterfargene opp.

Foto: Per Christian
Et godstog dukker opp i sakte fart, og vi lurer på hvem som egentlig har størst tempo av oss.

Foto: Per Christian
Costa del Kleivvatnet er så vakkert og innbydende at en får lyst til å ta et bad. –nesten…

Foto: Per Christian

Foto: Per Christian
En ny punktering venter, og vi møter mennesker som er overlykkelige over servicen fra sykkelpatruljen.

Foto: Per Christian
Utsyn og området er en fryd for øyet.

Foto: Per Christian
Etter tunnellen forbi Vatnagjelet...

Foto: Per Christian
..begynner fossene å komme fram, og bakkene bli brattere.

Foto: Per Christian
 Fortsatt er det 800 høydemeter med nedover som gjenstår.

Foto: Per Christian
Mange velger å overnatte underveis, og en familie på tre krever litt oppakkning.

Foto: Per Christian
Sikkerheten er viktig, og små må kunne godta en sikkerhetsline rundt setepinnen i bratte partier.

Foto: Per Christian
Ved Vatnahalsen møter vi en av de få korte oppoverbakkene, men vi kan raskt se hva som venter av nedoversykling etterpå.

Foto: Per Christian
Ned fossen i bakgunnen omkom en utenlandsk turist tidligere i sommer, etter å ha gått for langt ut på kanten.

Foto: Per Christian
Vi holder trygg fart og god sikkerhetsmargin nedover Myrdalssvingene, men her er det mange både batte og krappe partier.

Foto: Per Christian
Fra Myrdal forlater vi NSB-sporet, og følger Flåmsbanen nedover.

Foto: Per Christian
Etter 20 serpentinersvinger er vi nede på flatene vi så fra Vatnahalsen.

Foto: Per Christian
Obs! De 150 geitene nede på seteren flytter seg IKKE for syklister.
Foto: Per Christian

De siste kilometerne inn til Flåm foregår på asfalt, men stadig i et fantastisk landskap og hyggelig nedoverbakke.

Foto: Per Christian
Ved stasjonen i Flåm er det over 100 Merida-Finse utleiesykler som nå skal toges tilbake til Finse 1222.

Foto: Per Christian
En tur innom det lokale Ægir bryggeriet anbefales og fortjenes.

Foto: Per Christian
Turen tilbake med Flåmsbanen gir oss ro til å nyte utsikten og veien vi nettopp har syklet ned.

Foto: Per Christian
Tilbake på Finse 1222 skal Merida-Finse syklene, som er spesiallaget for sykling på Rallarvegen, klargjøres for nye gjester. Med totalkostnaden det er å frakte egne sykler med tog, så kan det ofte være mere praktisk og økonomisk gunstig å leie sykkel. Med 17.30 toget tilbake fra Flåm er vi tilbake på Finse 1222 kl 19.

Foto: Per Christian

Da er det helt riktig å nyte den storslagne middagen (minst 4 retter!) på dette historiske hotellet som ligger som en utpost langt fra bilveier, og med storslagen utsikt til Hardanger Jøkulen. Overnatting på dette hotellet er en selvfølge i forbindelse med sykkelturen på Rallarvegen. www.finse1222.no.

fredag 20. juli 2012

Hva er sykling?

Sykling er en aktivitet der en person ved hjelp av en sykkel tar seg fram ved egen muskelkraft. Hensikten kan variere, det kan være transport, rekreasjon eller konkurranse, og kan gjøres på veier og asfalt, i terreng, på snø eller innendørs (Wikipedia).

Sykkel + snø = sant. Foto: Bård Basberg
For folk flest ser kanskje dette ut som en helt ordinær forklaring på hva sykling faktisk er. Det vi liker med den er at man får forklart at man også kan sykle på snø. Wikipedia har talt, det er fullt mulig å sykle på snø og med det erklærer vi Rallarvegen for åpnet. Da med advarsel om litt snø mellom Finse og Hallingskeid, du finner en detaljert rapport på våre nettsider.

Tidligere år har vi brukt juni på å telle snøfonner, i år ville ingen snakke om den ENE snøfonnen som gikk fra Finse til Hallingskeid. Det var ikke noe særlig å snakke om, vi forsøkte å glemme det. Nå har vi gått fra å glede oss over å telle så mange som mulig til å juble over at disse nå reduseres i både antall og størrelse. Du kan lese en detaljert rapport på våre nettsider.

En av snøfonnene. Foto: Bård Basberg
Og i sykkelbutikken har vi rekordmange ansatte i år. Et knippe unge menn, halvvoksne gutter - slæsj -  barnehagebarn har sin fulle hyre med å spa snøen vekk fra Rallarvegen, leie ut sykler og fikse sykler. Vi kan røpe at resepsjonistene og serveringsjentene gleder seg stort over den voksende staben i sykkelsjappa...uten å utdype det for mye. De gjør hverdagen litt mer spennende tydeligvis. Spennende var det også da tre av de i går var ute og padlet kano på Finsevann. De valgte korteste vei og tok seg over isen i stedet for å padle rundt. Ved et isflak ble en padler satt av og forlatt, god underholdning for Finsesamfunnet som satt ute og nøt kveldssolen. Finsevann smelter fort nå så det var lurt av han å bli med kanoen til lands igjen.

Axel forlates på et lite isflak. Foto: Mikael Svensson
Og denne helgen går et av Finses kanskje mest imponerende arrangement av stabelen, Rallarvegsløpet. De løper fortere fra Flåm til Finse enn vi sykler fra Finse til Flåm. En skal løpe med sitt barn i joggetralle og tre av de påmeldte er over 70 år gamle. Og vi sitter inne på kontoret og undres. Vi visste ikke at det fantes noe som heter joggetralle, vi tenker at det ikke kan være sunt å løpe så mye og så langt som de gjør. Vi er litt usikre på hvorfor det ikke er sunt og sannheten er nok at vi skulle ønske at vi også hadde klart det. Eller at vi hadde lyst til å klare det.
Andrew Tillery er underveis i sitt tredje Rallarvegsløp i 2011.
Vi er så utrolig langt unna. Men vi begynner å bli gode på å gå/løpe opp på Jomfrunut. Vi har nemlig en intern konkurranse blant staff 1222. Den som har løpt flest ganger eller fortest opp på Jomfrunut vinner hver sin premie. Alle sier de skal vinne. Unge Basberg bestemte seg for å sette standaren den første turen, 8.40 ble tiden, vi andre strever på ti til tretten minutter. Han sier han ikke skal gå igjen og han var syk i tre dager etterpå. Mitt mål med konkurransen var at vi skulle holde formen ved like, ikke bli syke.

På toppen av Jomfrunut, legg merke til Finsebollen (motivasjonen) i varden. Foto: Linus Thernström.

Og sånn går dagene på Finse. Vi koser oss, vi har det gøy og vi nyter sommerdagene med strålende sol. For tiden drikker vi Corona med lime i, for å holde døgnfluene unna ølen selvfølgelig. De er her for fullt og selv om de er kilden til frustrasjon er de også tegnet på at sommeren virkelig er kommet til Finse.

GOD SOMMER OG VELKOMMEN TIL FINSE 1222 OG SYKKELSESONG