Sykkelbonanza!

Skal si det sykles i dette landet!

Og i år er det rekordmange som har bestemt seg for å krysse av Rallarvegen på listen over ting å gjøre. "Fy f.... te folk, perrongen ser ut nett so Torgallmenningen" sier vaktmester Magnus på sitt karakteriske sognamaol. Det var en god beskrivelse i grunn. På et tidspunkt var perrongen utenfor kontoret fullstappet av mennesker. Et vakkert skue kan dere tro; sykkelbukser, fargerike sykkeljakker og sykkelhjelmer i alle fasonger.



Jeg tror faktisk jeg skal driste meg til å kommentere en liten sak, en liten frekkas fra frøken Vikane denne gangen. Klikkpedaler og sykkelsko er visstnok veldig bra og veldig populært. Og med sykkelskoene kommer de trange raske sykkelklærne. Det i seg selv er jo greit, for all del. Det morsomme er når sykkelentusiastene stiger av sykkelen. Sykkelskoene gir en spesiell gange, en noe fremoverlent og rask gange. Mange av friskusene har bygget seg opp en god pondus, helt normalt det også. Det er vel et tegn på at man vet å nyte livet, det skal respekteres. Men kombinasjonen sykkelsko, trange sykkelklær, pondus og denne fremoverlente gangen er litt komisk. Jeg kan ikke noe for det, noenganger trekker jeg litt på smilebåndet. Også får jeg dårlig samvittighet selvfølgelig, da skynder jeg meg å tenke at jeg lar meg imponere over hvor mange friskuser vi har i dette landet. Alle skal ut på tur, uansett vær og klær og alt dette som vi fikk inn med morsmelken. Og ikke minst er alle glade. Ut på tur aldri sur!     

På dager som i dag er det ikke bare sykkelhjulene som går rundt i fjellheimen, det går faktisk trill rundt oppi hodene våre også. Telefonen ringer i ett kjør. Millibar er full av tørste og sultne syklister. I resepsjonen sjekkes noen ut, mens andre sjekkes inn. I Handlebu selges det sykkelhansker, snop og mat. Noen lurer på hvor de kan fylle opp vannflasken og andre lurer på hvor toalettet er. I sykkelbutikken leide vi ut det vi har av sykler i dag. Noen skal betale kontant, andre med kort og noen skal ha faktura.

Klager vi? Nei, det er fantastisk å drive høyfjellshotell når det er slik. Men vi må få lov til å innrømme at det noenganger går trill rundt oppi hodene våre.

Og driften på hotellet går rundt kan man si, trill rundt. Aldri har vi opplevd større popularitet rundt Rallarvegen, aldri. Det er overveldende. I vintersesongen har vi tid til å prate med gjestene våre. Vi snakker om turene de har vært på, de skryter over maten (selvfølgelig) og vi får historiene om deres vakre naturopplevelser. Det er trist at vi ikke får tid til å snakke like mye med sommergjestene våre. Vi førsøker, men det blir desverre så alfor lite tid til det.

Også er det Crew 1222 da. Hva kan man si? For en standhaftig gjeng. Vi har klart å samle en skare unge lovende mennesker, med pågangsmot sendt direkte fra himmelen. I dag reiste en av våre romvakter. Hun skulle hjem til Riga og jobbe mer. Hvor mange timer hun har jobbet her har jeg ikke oversikten over, men det er ikke få. Hun forteller at hun skal rett hjem og jobber mer. Når jeg spør om hun ikke skal ha en liten ferie svarer hun at å være her oppe er som å være på ferie. - ? - Man kan lure på hva de er skrudd sammen av. Crew 1222 gjør oss lykkelige!

Vi har noen timer med lavere tempo foran oss. Vi finner hvilepulsen og gjør oss klare til syklistene returnerer. 120 til middag i kveld, kjøkkensjef og tre kjøkkenassistenter er på plass, for lenge siden.

Tilbake til Millibar, syklistene er en tørste.

Hilde