Sommer!

Sol og sommer og varme, is og kald brus. Nedkjølende pils på terrassen. Det er sommer på Finse, det er nesten så man er fristet til å si at det er den beste sommeren på Finse noengang. Om det ikke rent faktisk er det, så er det slik det føles. Og da har vi ikke engang startet på august som er kjent for å være den beste sommermåneden i fjellet.

Norsk sommer i høyfjellet!

Nå har vi glemt at det lå ti cm. snø da vi våknet en morgen i slutten av juni. Glemt er snøstormenes herjinger i vinter. Glemt er regnet og vinden. Vi har hvertfall glemt den dagen i forrige uke da det regnet og blåste så hardt at folk brukte seks timer fra Haugastøl til Finse. Været var faktisk så dårlig at de kom i avisen, jada, det er jo sommer og tid for agurknyheter. Vi tenker at all PR er god PR!

Lille Finsenut

Og hva skjer når sommeren kommer til høyfjellet? Ja, vi mener den ordentlige sommeren, den som gjør at det er for varmt på kontoret, at man må bade, at man må spise is og kjøle seg ned med kald drikke. Jo det første som skjer er at man mister all konsentrasjon, vi forsøker å jobbe på kontoret, men det går liksom ikke. Det neste som skjer er at man vil ut, ingen vil sitte inne når den ekte lavlandssommeren har tatt turen helt opp på fjellet.

Sommer på Finse!

 I går dro vi på kajakktur, for å nyte solen og for å få frisk luft. Og da får man se det som man trodde ingen gjorde på Finse, turistene bader i Finsevann. Det er rett og slett så varmt at man vil bade i et iskaldt fjellvann. Alle som jobber på Finse nå har hørt om sommeren, 2006 eller var det 2007 kanskje, den sommeren da alle måtte bade før og etter jobb på grunn av varmen, ingen har trodd på historiene. Men nå begynner vi å forstå at det faktisk kan være sant.

Og med solen kommer det gode humøret og nordmenn som er hyggelige mot hverandre. Vi er til og med hyggelig mot de vi ikke kjenner, vi forteller historier og snakker om været. Vi snakker mest om været. 

Avslutningen på gårsdagen

Og Rallarvegen den er snøfri, den er godt farbar og er like vakker som alltid. At den i år var rekordtidlig snøfri er gledelig for alle som har ferie i juli og det er en nødvendighet for oss som driver i reiselivsnæringen langs veien. Spesielt etter fjorårets enorme snømengder og sene smelting, trenger vi dette. I sykkelbutikken har fortjenesten økt med 49% sammenlignet med i fjor og det er vi så glade for. Sigurd fikk streng beskjed av Magda å få litt sol på kroppen i går, det er kanskje derfor han i dag står ute på perrongen og mekker sykler. En ekte uteavdeling.


Juli har vært overraskende bra og hektisk. Nordmenns egne evne til å surfe på været gjør det vanskelig for oss å planlegge. Reservasjoner av både sykler og overnatting kommer gjerne dagen før. Da vi bestilte varer til denne uken var det rundt 20 til middag hver dag. På søndag hadde vi før vi visste ordet av det 65 til middag og det samme skjedde på mandag. Det er klart at dette er gledelig, men det gir oss noen utfordringer. Snart er vi tomme for mat og snart trenger vi mer arbeidskraft. Vi lever i grenseland på hva vi kan forvente av våre kjære ansatte.

Bilde fra sommeren 2012

Men mest av alt er det gledelig. Vi har enda ikke glemt at de ansatte i sykkelbutikken padlet rundt mellom isflakene på Finsevann (fordi de ikke hadde noe å gjøre) på samme tid i fjor. Det var tragedie. Nå er vi del av et nytt sommereventyr, hvor gjestene kommer, vi er glade fordi vi får til det vi holder på med og vi er glade for at vi alle får sol, sommer og gode temperaturer.

Og nå skal vi ut - ut i solen og tenke at vi er heldige!

Rekordåret!

På godt og vondt...

Den vonde biten av det hele er for tiden døgnfluene. De er her, de er mange, ja de er faktisk ekstremt mange, rekordmange. Ekkelt er det. Det var ikke like mange i fjor, men nå får vi igjen for det, trippelt. De gjør jo ikke en flue fortred (!), de bare eksisterer. De eksisterer heller ikke lenge, fra noen timer til noen dager. Døgnfluene er disse herlige insiktene som stortrives i ferskvann, mot slutten av larvestadiet søker de opp av vannet og etter en kort betenkningstid er de klare til å fly rundt på Finse og plage oss. Ja, Wikipedia sier at de skal fly mot busker og trær, men siden det ikke finnes på Finse søker de mot våre husvegger og klarer på mystisk vis å komme seg inn gjennom vinduer som er potte tette. Snart kommer våre første sommergjester og vi er så lei oss for disse fluene som er så harmløse, men så utrolig ekle, bare fordi det er altfor-altfor mange av de. 

Flue i kaffekoppen, selvfølgelig! Foto: Hilde Vikane

Frokost, lunsj og middag inntas i form av døgnfluer. Det er nemlig bare å åpne en dør så har man en deilig munnfull. Sånn sett er det kanskje bra at de har kommet for det er nemlig ikke mye mat å oppdrive på kjøkkenet. Vi gleder oss til å åpne fredag 5. juli, da er på kokk og mat på plass. Hva gjelder døgnfluer kan vi bare trygle og be om at de, innen fredag, har returnert til Finsevann for å ha seg, legge egg og dø. For et liv, alt vi mennesker bruker mange tiår på, gjør de unna på et døgn.

Fluer overalt! Foto: Hilde Vikane

Vi mottar rekordmange mail om Rallarvegen og da er det hyggelig å meddele at veien (nesten) er snøfri, og det er rekordtidlig. Etter sommeren 2012, da snøen lå rekordlenge, syns vi dette er helt riktig og fortjent. Økonomisk er dette veldig viktig for hotellet og for menneskene som bor her oppe på helårsbasis er det nok med åtte til ni måneder lange vintere, vi fortjener tre gode sommermåneder, uten snø.

Hvordan kommer de seg inn, vinduene er HELT nye! Foto: Hilde Vikane

Når vi nå har fått en rekordtidlig snøsmelting, forventer vi også at sommeren skal bli rekordvarm. Så varm at vi må bade i Finsevann før og etter jobb, så varm at det blir umulig å gå med ullsokkene som tilhører uniformene våre. Så varmt skal det være at Finsevinden oppleves som deilig og nødvendig fønvind. Vi er i daglig dialog med værgudene og det føles som vi har de på gli når vi ønsker oss en rekordvarm sommer. Så det er bare å bli en av de rekordmange som kontakter oss på e-post for å booke opphold og sykler. Så skal vi forsøke å svare i rekordfart.

Rødt betyr ute, blått betyr inne, hvorfor vil de absolutt være inne? Foto: Hilde Vikane

Det er rekordhyggelig at Sofia er her. Som alltid sier hun at hun ikke husker noenting og at hun ikke kan noe. Men det kan hun og det er vi glade for, Magda er nemlig på ferie og jeg og Nina har ikke helt oversikten på rutinene i bookingavdelingen. Tilsammen er vi dynamitt. Nina vet hvor mange snøfonner som ligger på Rallarvegen, jeg vet for eksempel når togene går og hva rundreisepakken inneholder, Sofia er en ekspert på Visbook og er den hyggeligste telefondamen jeg noengang har møtt. Det er nesten så hun sier kram - hei til alle som ringer. Tilsammen syns vi selv at vi er rekordbra!

Og da var det kanskje nok om rekorder, det var forresten Ronny som mente at rekordmange fluer fortjente en blogg og det fikk de. Jeg vet ikke helt om de fluene fortjener noenting, de kan dra ned på vannet og parre seg nå, fort!


 

 

Vintersesongen 2013 - slik vi opplevde det!

Ja, da er vi der igjen...dørene lukkes på Finse og vi begynner oppladningen til sommersesongen. I morgen kommer det en gruppe hit og det blir de siste gjestene før dørene lukkes for denne vinteren. Og allerede kan man se på kjøkkenet at folk har tredd av vakt. Resepsjonen ser ut som den skal gjøre når det er stengt på hotellet, rotete og kaotisk. Vi pusser opp, vi skal endelig oppgradere kontoret og Handlebu får seg en skikkelig overhaling, det blir så fint her. Men akkurat nå er det litt mye rot.

Resepsjonen i dag... Foto: Hilde Vikane

Driftssjef Terje er glad, som han sier "da e so kjekt når folk vil gjera da fint her". Så han løper rundt med maskeringstape, malingskoster og sparkel. Ja, det er nesten så han er stolt av å vise frem alt det tøffe utstyret han har i avdelingen sin. I dag skal da altså kontorrottene male, vi skal få nytt gulv og vi skal få skrivebord som kan heises og senkes, vi syns selvfølgelig at det er driiittøft.


Og de neste dagene forsvinner vinterens sesongarbeidere en etter en, det er noe vemodig over det. I januar møttes en tilfeldig gjeng med unge mennesker på et høyfjellshotell, 1222 meter over havet. På et sted uten bilvei, med en togstasjon, et hotell, en DNT hytte og tog som passerer. Det eneste Crew 1222 har til felles i januar er at vi skal være på lille Finse sammen i fem måneder. Nå, etter fem måneder, vet vi at vi har masse til felles. Vi har blitt godt kjent med hverandre, kanskje vet at vi også at vi har mer til felles med noen enn med andre. Vi er blitt en liten familie og det har vært et harmonisk og hyggelig familieliv.

Crew 1222 etter påskefeiringen. Foto: Randi Punsvik

Ikke minst har vi minnene fra vintersesongen 2013 til felles. Vi var der sammen da solen skinte på oss, noe den har gjort mye i vinter. Vi var der da vi ikke fikk lov til å gå på perrongen fordi det var speilblank is og 40 sekundmeter. Sammen ble vi vitner til at stormen tok vår Lavvo 1222. Vi var der da Snowjam, Finsejazz og Expedition Finse gikk av stabelen. Vi tør til og med å påstå at vi hadde en stor del av æren for at festivalene gikk så bra som de gjorde.

Slik så det ut da vi våknet lørdagen under Expedition Finse. Foto: Stephanie Padtberg

Vi står sammen også når ting ikke går bra. Det er heldigvis ikke så ofte. Men det skjer at vi lager arrangement som folk ikke syns er spennende, eller at vi feiler med å levere den servicen vi egentlig skal og vil. Det er alltid rom for å bli bedre, det gir oss noe å jobbe mot. Vi var der da ulykkene skjedde, på et sted hvor mennesker er i aktivitet skjer også ulykkene. Og da må vi være der, med akuttkofferter, hjertestartere, sunn fornuft og medmenneskelighet. Det er en god følelse når luftambulansen kommer og ansvaret legges over på kyndig helsepersonell. Tilbake står vi, fulle av inntrykk, men enda mer sammensveiset. 

Solen skinte (nesten) hver dag. Foto: Stephanie Padtberg

Det var vi som hadde bestilt solen til påsken og det var vi som gjorde alt vi kunne for at påskegjestene skulle ha det bra. Vi var takknemlige for at så mange hadde valgt å legge sin påskeferie til Finse. Kanskje var det ikke takknemlighet vi tenkte på etter ti timer lange vakter og et fullspekket program. Men i ettertid tenker vi at vi er heldige som har gjester, alle som har jobbet her i vinter sier at de beste vaktene er de hektiske. Det var en helt perfekt påske, det kunne ikke blitt bedre.

Det var kaldt, men solfylt og (nesten) ingen vind. Foto: Hilde Vikane

Mai bød på langhelger, i fleng. Når VG og Dagbladet skriver om alle fridag-bonanza gnir vi oss i hendene, vår oppgave er jo å få alle til å forstå at disse langehelgene skal tilbringes på Finse. Mai ble en god måned for oss og det er ikke alltid mai er like enkel. Gleden over trær i blonstring og varmere temperaturer i lavlandet er vår største konkurrent. Hvordan får vi folket til å forstå at det er Finse og vårskiturer på vidda som er fint i mai? Vi klarte det ganske bra i år. 

Fjell til fjord, vårens vakreste eventyr. Foto: Mikael Svensson

Og når hotellets resultater er kalkulert, minner oppsummert og det hele skal konkluderes, kan vi rapportere om at dette har gått bra, bedre enn i fjor og forhåpentligvis dårligere enn neste vinter. Vi kan fortelle at våre hoder er fylt med gode minner. Vi har fått nye gjester, sett gamle gjester igjen, vi har fått nye venner, vi har blitt godt kjent med hverandre og hatt det gøy. Dette er litt for harmonisk tenker du kanskje? Det er klart det har vært tøffe dager, vanskelige arrangement, noen som ikke alltid er like enige. Men det er glemt nå.

Klart det har vært stormfulle dager. Foto: Hilde Vikane

Belønningen vår? Jo, når sesongen er på hell stenger vi hotellet og drar på tur sammen. I år gikk turen til Flåm og Voss, på sykkel. Første dagen syklet vi fra Myrdal til Flåm, bodde på Fretheim og besøkte Ægir bryggeri. Neste dag var det kalrt for Upsete - Voss. Det var en nydelig tur, men alle var enige om at Rallarvegsturen fra Finse til Flåm er den klart fineste. Lunsjen tok vi på Hangursrestauranten og middagen nøt vi på Fleischers. Hvem som vant Finse Games husker vi ikke, vi bare vet at det hele var gøy, en verdig avslutning for et fantastisk Crew 1222.

Crew 1222 gjør seg klare til påsken 2013. Foto: Linus Thernström

I dag sitter gjengen i solen på terrasen, i morgen drar noen, dagen etter drar flere og til helgen forlater de siste åstedet. Det er vemodig, selvfølgelig, men det er slik det er. Igjen på hotellet sitter Magda, Nina og en vaktmester. De skal holde fortet i juni og om du vil booke ditt opphold til sommeren er det bare å ringe oss.

Vi er klare for Rallarvegen 2013. Foto: Mikael Svensson

Vi åpner igjen 5. juli og da er det klart for sykling på Rallarvegen. Vi samler en ny gjeng med ansatte, som skal bli kjent med hverandre, lage nye minner og igjen danne en lykkelig liten fjellfamilie. Det er denne lykkelige familien som skal sørge for at du får et fint opphold på fjellet og vi skal gjøre det vi kan.

Vi gleder oss og håper å se deg på Finse 1222!

Vårens vakreste eventyr!

Hva? Vår? Eventyr?

Det er det de sier om Skarverennet. At det er vårens vakreste eventyr. Og Skarverennet gikk av stabelen lørdag 20. april. 10.000 mennesker strømmer gjennom Finse i løpet av fire timer. Det er nesten så man kan kalle det voldtekt av et bittelite fjellsamfunn. Men det går. Alt går jo. Vår oppgave er å dra så mye penger som mulig ut av arrangementet. Derfor baker vi 150 Jøkulbrød og 400 Finseboller, vi står opp klokken 04.00 og rigger opp utekiosker, prepper frokost og fyller opp i butikken. Og da vi stod opp var det ikke mye som lignet et vakkert våreventyr. Det var 10 m/s og ganske dårlig sikt. Vi var faktisk usikre på om det i det hele tatt kom til å bli noe Skarverenn i 2013. Men så løyet det, time for time roet været seg og da første toget stoppet på perrongen var det nesten sånn at solen klarte å bryte gjennom skylaget. Etterhvert kom solen og sakte men sikkert begynte det hele å ligne vårens vakreste eventyr.

Skarverennet 2013

Videre sies det at Skarverennet er avslutningen på vinteren og skisesongen. Det gjelder nok kun for Ustaoset og Geilo. Der er det faktisk vårlige tendenser og snøen smelter som bare det. For Finse betyr Skarverennet at vinteren kommer, hvertfall i år. På Finse snakker vi alltid om vær, vi er alltid sjokkerte og alltid er det mot normalt. Denne vinteren har definitivt vært mot normalen. Snøstormene som herjer rundt hushjørnene fra januar til mars har uteblitt, men nå er Finseværet tilbake. Vi hadde begynt å snakke om sykler og Rallarvegen og alle var enige om at det blir tidlig sommer i år. Men så kom vinteren, 23. april 2013 kom vinteren.

Ingangen til hotellet i går kveld! Foto: Sebastian

Og mens resten av Norge blogger om vår, publiserer bilder av blomster, sol og brun-grønne parker uten snø, så blogger vi om vinteren. Det er Finselivet det. På perrongen ligger det altså en halv meter med godt vindpakka snø, med litt snøfonner. Det er så hvitt at man klarer ikke å se de fine skavlene før man står midt i de, med snø til livet. Og det er vel det nærmeste vi kommer eventyr og spenning. Kommer vi oss hjem, klarer vi se hvor det er perrong og hvor det er togspor? Det er vår spenning i hverdagen. Vi klarer oss nok, det er verre med fuglene. De hadde misforstått årstidene like mye som oss. Det er et rikt fugleliv på Finse om dagen, det var jo så mildt hele forrige uke. De trodde de var på rett sted. Men nå står de og henger under varmevifter og personalet her mater de med Finseboller. Det ligger konstant en Finsebolle under benken i inngangen. Kanskje redder vi små spurveliv? Kanskje...

Lille Rødstrupe har fått Finsebolle. Foto: Hilde Vikane

Også...midt i det hele. Jernbaneverket følger Skarverennets motto om at Skarverennshelgen er avslutningen på vinteren. Tre snøkoordinater er på Finse hele vinteren med snørydding som hovedoppgave. De har ikke hatt det veldig hektisk i vinter, men nå som vi trenger de så har de reist til lavlandet og våren. Vi står igjen i et snøinferno og klør oss i hodet. Beilhack'en (ekstremt kult og skummelt snøryddetog) har kjørt frem og tilbake på Finse i to timer i dag. Lokomotivførere hadde meldt fra om enorme snømengder på Finse i hele går, men lite skjedde. Vi har ringt og sagt at vi vil ha tilbake Giljarhus'en (snøkoordinator) og at hjullastern må ut av garasjen. Og nå, endelig er den her, det er større aktivitet på perrongen med gulkledde menn og gule snøryddingsmaskiner enn det har vært i hele vinter. Vi ler litt av det.

Hurra Giljarhusen er her! Foto: Hilde Vikane

Men sannheten er, at vi også vil ha vår nå. Vi vet at vi har valgt å bo i vinterparadiset, dette er frivillig. Men det betyr ikke at vi ikke har lov å si at vi savner våren. Så mens våryre lavlandsnordmenn publiserer bilder av våren og gleder seg over den, så må vel vi bare glede oss over at vinteren endelig kom til Finse. Og som Ronny så kjekt sier, statistisk sett skal det ligge mest snø på Finse 1. mai.

Vi ønsker alle et godt vårlig lavlandsliv, her oppe på vidden famler vi i snøføyka!

endelig litt hjelp å få... Foto: Hilde Vikane

Den følelsen når...

I sosiale medier ser man det legges ut bilder med tittelen; den følelsen når. Bilder sier mye mer enn tusen ord er et kjent ordtak og etter denne påskeuken kunne vi bare ha lagt ut bilder med tittelen; den følelsen når. Men vi velger å kombinere bilder med ord når vi nå skal rapportere om påsken på Finse 1222. For å starte med konklusjonen; det har vært en magisk påske. Som daglig leder Trygve Norman sa i talen på påskeaften, påsken 2013 kommer til å være påsken vi for alltid husker, den påsken vi forteller våre barnebarn om.

Uforglemmelig påske Foto Nicklas Stenman

Den følelsen når du våkner til sol er en ting. Men vi kan jo også snakke litt om følelsen når du våkner hver dag i ti dager til strålende sol, ingen vind og fantastisk skiføre. Det er noe ganske magisk over det. Det har vært kaldt, men varmt i solen. Den følelsen når man er kommet hjem fra skitur, påskefargen er på plass og man nyter utsikten med en solnedgang som farger himmelen rosa, lilla, gul og oransje, det er noe ganske magisk over det også.

Solen har gått ned Foto: Gunhild Olerud

Det er mange ting som skjer med nordmenn når alt er så magisk. Da begynner vi å snakke og smile til folk vi ikke kjenner. Vi snakker om føret, vi snakker om den gode maten, vi snakker om hvor fint alt er og hvor heldige vi er. Og vi deler ikke lenger gledene bare med de vi bryr oss aller mest om, vi deler gleden med alle.

Klemsburunden langfredag Foto: Christoffer Bjerke

Den følelsen når maten du får servert er like bra hver dag, nye smaksopplevelser som definitivt er verdt å legge på minne. Fargerike retter og servitører som smiler om kapp med både solen og gjestene. Det er så vakkert at det nesten er ekkelt, det er nesten for harmonisk. Også var det disse fantastiske påskegjestene våre, takknemlige som alltid og ikke minst hyggelige. Ingen er redde for å skryte og det betyr så mye for oss. Spesielt betyr det mye for våre ansatte som jobber lange vakter, sover lite og gjør sitt beste for å gjøre alle fornøyde. Og midt i kaoset har vi også hatt det hyggelig. 

En skikkelig skål for personalet ved Finse 1222 Foto: Trygve Norman

Den følelsen når du kommer inn på Klemsbu og det er vaffelkø nesten ut døren, men alle har tid til å vente. Den følelsen når du har lagt en lang skitur bak deg, er litt sliten og kan sette deg i solveggen med en fornøyd følelse. Eller kanskje unne deg en hyggelig after-ski i Snølounge 1222. Det var med stolthet og glede at man endelig kunne åpne døren ut fra resepsjonen og lede folket ut i hotellets snøbar. Den litt spesielle lukten ble man faktisk vant til. Ja, så hyggelig var det der at man ikke brydde seg om den.

Gule påsketulipaner Foto: Sebastian

Den følelsen når samtlige hotellgjester og Finsevenner sitter samlet til en felles festmiddag for å feire en magisk påskefeiring. Det var så god mat, det var så god vin og det var så riktig å hylle de ansatte, velfortjent stormende jubel.

Ikke en sky - magisk! Foto: Hilde Vikane

Og konklusjonen avslørte vi jo i første avsnitt og vi har gjentatt oss selv opptil flere ganger underveis. Det har rett og slett vært magisk. Vi har takket hverandre og skrytt av hverandre, men vi ønsker også å takke og skryte av våre gjester. Det er en glede å drive et hotell med så mye fine gjester. At solen var med oss hver dag fra palmehelgen og helt frem til i dag er vel ingenting annet enn fortjent. Og vi kan jo godt ta med at det er like fint i dag og at det skal være sånn i mange dager til – vi er så heldige som bor på Finse.

Takk til alle for en magisk påskeuke!              

Det blæs!

Det er noen dager i Finseåret hvor man kjenner at man ikke har så mye å stille opp med mot været. I dag er en slik dag. Perrongen er speilblank og farlig glatt, det er ingen vits å strø, det blåser bort før det lander på isen. Vi har jo skrytt sånn av den fine vinteren, ja til tider har vi faktisk tenkt at vi savner snøstormene. Ikke de som varer i en uke vel og merke, men de snøstormene som varer i en dag er litt hyggelige. Sånn som denne. I følge yr.no, som forøvrig alltid tar feil, blir det litt mindre vind i morgen og mandag og nesten ingen vind på tirsdag. Det er akkurat passe lengde på en snøstorm.

Det hundre år gamle hotellet overlever alt!

Og vi lar oss fascinere, vi slutter ikke å la oss imponere over Kong Vinters herjinger. Men så er det dette med å holde seg inne, godta situasjonen, ta frem en god bok og slappe av foran peisen. De fleste gjør jo det. Selv forstod jeg ikke hvor ille det var da jeg skulle til hotellet og hente frokost. Jeg gikk ut av døren og mistet selvfølgelig pusten. Noterte meg at søppelcontaineren lå midt i sporet. Det samme gjorde den da jeg gikk hjem i går kveld. Da dristet vi oss ned i sporet og hentet den opp. Den har tydeligvis blåst ned igjen, for da jeg gikk innom stasjonen for å si fra, fikk jeg beskjed om at nattoget hadde smadret en container på natten. Det skal sies at vi snakker om en container av plast og at containeren fikk mer juling enn toget. Og overlevende containere er nå bundet fast. På stasjonen kunne de også fortelle at det lå rundt 60 pulkløpere fast inne på vidda. Disse har vi jo lest om i alle nettaviser i dag.

Det er faktisk seks mennesker på bildet og de er faktisk ikke langt fra hotellet

 Alle sier at de har vært ute og skiseilet i dag - det er dagens morsomste spøk. Finse - Oslo på fem minutter som et slips etter et seil. Jeg flyr jo vegg i mellom bare på perrongen. Man har ingen kontroll, ingen sikt, man trenger ikke løfte en fot, sett sjøbein og la vinden ta deg hjem. Og det sier seg selv at det er farlig med tanke på togsporene, så nå er det innført et slags perrongforbud. Og ulykken har dessverre vært ute i dag, det er den harde virkeligheten. Med kyndige folk og kloke hoder på plass gikk dette fint.

Det blæs. Fra feil hold sies det. Er det fra nord kanskje? Nordvest? Det er hvertfall feil. Og det er det som gir oss utfordringene. Det er ingen sikt, værstasjonen sier at det har vært oppe i 45 m/s i kastene, men togene de går. Dette er nå eneste mulighet til å komme seg over fjellet. Det er ganske imponerende. Det ironiske midt i det hele er at de tøffe Finsegutta ble nødt til å grave ut Beilhack'en (les: monster brøytemaskin på skinner). Kaffepausen på stasjonen ble kanskje litt for lang? Den var totalt innesnødd i alle fall. 

Det blæs!

Lavvoen har fått juling. Konklusjonen er la den være, la den bli herjet med, det er ingenting å gjøre. Det er farlig å være i nærheten av den. Vi får kartlegge skadene når det løyer sies det. Og inntil det løyer kryper vi rundt på alle fire de gangene vi må utenfor døren, det er det tryggeste. Og sier fra til hverandre hvor vi går og sender en tekstmelding når vi er fremme, selv når vi bare går på perrongen. Vi oppfordrer hverandre til å bli hjemme, finne frem en god bok og nyte det. I dag kan man jo endelig være inne med god samvittighet, vi trenger de dagene også.

Vi overlever nok denne runden med ekstremvær også, hotellet har jo overlevd i over hundre år!

Hilde  
 

Det er mot normalt...eller normalen er!

Hva er normalen?

Hvis vi for eksempel tar værmeldingene. De siste tre ukene har det falt tre millimeter snø og når vi nå kopierer Leif Juster så er det ikke bare for å forsøke å være morsomme. Det er sant at det har kommet tre millimeter, eller kanskje tre cm. Og alle som kjenner Finse vet at normalen i januar er nedbør og vind, mye av begge deler. Vi har våknet til nydelig vær hver eneste dag siden nyttårshelgen. Det har vært helt magisk, nydelige soloppganger og fantastiske farger. Som Juster sa; vi har holdt på å fryse av oss både det ene og det andre. Men at gradestokken viser rundt 30 minusgrader tar vi med et smil så lenge vinden holder seg langt unna. Det hele har stort sett vært mot normalt.

Endelig hektiske dager i Skiseil 1222 Foto: Stephanie Padtberg

Det finnes mange unormale ting her i verden så hvorfor henge seg opp i at det har vært sol i stedet for snøstorm? Og nå som gradestokken viser ti minus, vindkastene er tilbake og vi har mistet sikten så har vi fått fred i sjelen og varmen tilbake på kontoret. Vi trengte snø nå og vi begynte faktisk å lengte etter å kunne skiseile. Og dette avsnittet skal vi lese igjen senere i vinter når vi er driitlei av snø, storm og whiteout. Man blir aldri fornøyd.

En ting vi trygt kan si er at vi er veldig fornøyde med er årets Finsejazz. Personlig er jeg lite bevandret i jazzuniverset og da er man litt på tynn is når man skal uttale seg om musikken. Men noe vil jeg allikevel si, programmet var mot normalen. Normalen på min skala er at Finsejazzprogrammet er musikk som de ufaglærte sliter med å forstå, men som jazzentusiaster eeelsker. Fredag kveld stod visesangeren Stein Toleif Bjella på programmet. Å skulle forklare hvordan han klarte å lage så god stemning med sanger som Satan fra albumet Vonde Visu, er vanskelig. Men det var fantastisk, og for en stemme! Også var det konserten på lørdag kveld. Jazzmusikere som spiller rock sa du? Ja, og det var dødskult. Og med visesangere og rockere på programmet så tør man påstå at programmet var mot normalen, men det var suksess, vi digget det og gjestene digget det. Jazzentusiast eller ikke.

Stein Torleif Bjella Fotograf: Knut Bry

Og når vi nå er på Leif Juster sitt spor om hva som er mot normalt og hva som er normalen så lar vi oss rive med og går over til de statistiske meldinger om barnefødsler. I januar måned ble det nemlig født en liten gutt i Bergen, lille Trygve. Og det syns vi var så hyggelig at vi ønsker å gratulere tidligere bookingansvarlig og uteansvarlig på Finse 1222, Ina og HP (som selvfølgelig møttes på Finse), i bloggen vår. Gratulerer så mye med den lille tassen som er frisk og fin helt sikkert veldig søt. Vi syns det var ekstra hyggelig at bebisen ble oppkalt etter 1222-eier og daglig leder Trygve Norman. Et ekte Finsebarn. Dette fallt neppe inn under det man kan kalle en statistisk melding, men vi syns det var fint å ta med.


Og helt naturlig går vi videre til filmen - Fjols til Fjells (Juster er fortsatt den røde tråden). Det er nemlig morsomt å se hvordan denne filmen fra 1957 tar frem hotellhumor som fortsatt passer godt. For eksempel blir hotellbestyrer Poppe spurt hvor lenge snøen blir liggende. Den type spørsmål får vi stadig vekk. Og vi forstår spørsmålet, men vi håper at gjestene også forstår at vi ikke har noen forutsetning for å gi et godt svar på det? Nå skal vi svare som Poppe; om snøen blir liggende? Ja, vi skal hilse snøen fra deg vi og si at den skal bli liggende langflat inntil de kommer! Og i verstefall skal vi dypfryse en liten løype til dem vi. Nå er det kanskje heller det motsatte spørsmålet vi får oftest, når smelter snøen og når åpner Rallarvegen. Og når vi blir bedt om å anbefale en løype uten for mange oppoverbakker skal vi anbefale en sving ut på terrassen og derefter rett inn i baren, i høflig og glad Poppe-stil.

Fin-Finere-Finse Foto: Merete Aarskog

I Fjols til Fjells diskuteres det også om høyfjellshotellet skal investere i en beltebil som kan trekke gjestene opp på vidda. Vi er enige med direktøren i at gjestene skal gå på ski og ikke trekkes. Vi har nemlig en litt lei sak på dette lille høyfjellshotellet i dag. Klemsbuvaktene er værfast, været er aldri bedre på Klemsbu og på Finse er det rimelig rufsete i dag. Det ble diskutert om vi skulle hente de med vår snøscooter, men der sa direktøren nei. Om ikke man klarer å gå fra kvist til kvist på ski så skal vi ikke ut på scootertur. Gjestene får gå gå på ski, de skal ikke trekkes her på Finse heller. Det skal taes med at Klemsbuvaktenen er fjellvante og Finsevante, så her er det bare å vente på at det løyer. Været er sjefen på Finse, alltid.


Og med været som sjef, fine jazzminner i bagasjen, gleden over lille Trygve og nye tips om kundebehandling fra Fjols til Fjells så er vi klare for en ny uke med nye gjester og ny festival. Vi vil forøske å unngå forviklingene i Fjols til Fjells, men håper det dukker opp nye ting som er unormalt. Avvik fra normalen gjør hverdagen vår litt mer spennende.

Vi ønsker alle en god søndagsettermiddag og en begivenhetsrik ny uke!