tirsdag 21. juni 2011

Det gikk bra, alle overlevde og ingen ble skadet!

Da jeg var liten kan jeg huske pappa snakket om hendelige uhell, gjerne når jeg knuste et glass. Litt usikker på hva vi skal si om brannen på Hallingskeid. Torsdag 16. juni 2011 kommer vi uansett til å huske. Da jeg kom på jobb den dagen sier Merete "det brenner på Hallingskeid" som om dette var en hverdagslig liten sak. Ok svarte jeg og åpnet mailboksen. Etter en halvtime våknet jeg og kom på dette med brannen igjen. Hva er det som egentlig skjer på Hallingskeid? Vi vet ikke, Egil på stasjonen har fått beskjed om at det brenner på Hallingskeid. På vei til jobb møtte jeg på et godstog. Tier på at det er godstoget som har kastet gnister i tunnelen der sa jeg, som om jeg var en ekspert på tog og brann og sånt. 10.17 toget kom hvertfall ikke.

Rundt 11.00 gikk strømmen på Finse og vi var uten pc og nett. Vi var frustrerte over å miste en hel arbeidsdag. Ingen tog, NSB ante ingenting om når vi kunne få se et tog igjen på Finse og det var to dager til jeg ventet 40 gjester i 30-årslag i Oslo. Da jeg fikk beskjed om at det kom et tog til Finse var det bare å løpe hjem og pakke. Brudeparet som skulle gifte seg lørdagen beholdt roen på imponerende vis. At alt brennevin og vin til bryllupsfesten stod i brann på Hallingskeid tok de med et smil. Posten leverer ikke alltid. Hendelig uhell? Force Majeur?

Toget kom og ble stående på Finse et par timer, personalet fikk middag hos oss, selvfølgelig. At det var jeg som fikk takk for maten betalingen med gratis togtur til Oslo var vel bare tilfeldigheter. Toget dro, toget hadde ca. ti passasjerer, en konduktør og en restaurantansatt. En rolig tur til Oslo. Jeg fikk egen 1. klasses kupé med de beste setene og gratis kaffe, så mye jeg ville. Så kommer vi til Ål og blir stående. Restaurantmannen som jeg har rukket å bli god kompis med følger en dame inn i kupéen min, han beklager at jeg får selskap i min private lille avdeling og forklarer at vi venter på to busser til som skal med toget. Jeg kan se svetteperlene på oveleppen hans. Så går det ti minutter før han igjen kommer innom. Det kommer 6 busser til. Planen var 10 passasjerer og nå blir vi 700. Fortsatt bare en konduktør og en restaurantansatt. Han er rett og slett driitstressa og jeg tilbyr meg å hjelpe de, for å være høflig. Jeg får beskjed om å passe på å få folk inn på toget igjen dersom de sniker seg ut for å røyke underveis. Selvfølgelig. Det går ti minutter før bussene kommer, 700 passasjerer og toget er fullt. Folk er sure, slitne og forbanna på NSB. Så kommer restaurantmannen igjen, han trenger hjelp, svetten renner nå. Og slik gikk det til at jeg stod i halvannen time og traktet kaffe og kokte tevann.

Jeg fikk heldigvis ingen uniform. De NSB uniformerte hadde en grusom dag på jobb, det var ikke et eneste menneske som var fornøyd på det toget. I det jeg er ferdig med kanne nr. seks med kaffe kommer det en ung dame imot meg. Hun har et flakkende blikk, hun brydde seg ikke mye om min manglende uniform, for henne var jeg en NSB ansatt. Jeg holdt meg fast i kaffefilteret mens denne unge damen gikk løs på meg, verbalt. Jeg fikk f... meg fikse henne noe gratis mat og drikke, hun var så tørst at hun holdt på å besvime, mat hadde hun ikke fått siden hun var på Voss, hun hadde reist i tolv timer og hun mente det var på tide at NSB forsøkte å gjøre ting godt igjen. Det gikk opp for meg at de som hadde vært på toget på Hallingskeid faktisk var med på dette toget, så jeg spurte henne. Hun svarte ja, så i bakken. jeg spurte rolig om det gikk bra med henne. Hun forklarte kort at brannen var det mest ubehagelige hun noensinne hadde vært med på. I mitt stille sinn tenkte jeg at hun sikkert var sulten, men det var nok noe mer som plaget henne. Jeg forklarte henne om bemanningssituasjonen på toget og ba henne pent om å sette seg og vente og forsøke å slappe av. Uten å være overbevist selv sa jeg at NSB gjør sitt beste og at restaurantmannen snart kommer og da skal hun få mat og drikke. Jeg håper hun fikk det.

Vel tilbake i kupéen min møter jeg min nye venninne igjen, en ekstremt hyggelig dame som har vært på konferanse på Vatnahalsen. Vi snakket litt om våre fantastiske venner på Vatnahalsen og oppholdet der. Hun kunne fortelle at en av hennes kollegaer hadde vært på toget til Hallingskeid og gikk for å lete etter henne. Hun kom tilbake uten hell. Jeg forteller henne om damen som nylig hadde skjelt meg ut. Min nye venninne mente at disse menneskene burde få tilbud om krisehjelp og la til at hennes kollega var spykolog og at de kanskje hadde benyttet seg av hennes ekspertise. Jeg begynte å forstå at jeg snakket med en som selv var spykolog, det bekreftet hun. Videre forklarte hun meg at jeg nok hadde rett i at denne damen som skjelte meg ut hadde behov for mer enn mat og drikke. Hun sa at på tross av at selve evakueringen gikk rolig for seg, med lite eller ingen tegn til panikk, så kom gjerne reaksjonene noen timer etterpå, i slike situasjoner forstår man at ulykekr kan ramme alle, til og med en selv.

Så der satt jeg blant 250 nevrotiske togpassasjerer og skammet meg over min egen reaksjon den samme dagen. Dagens store irritasjon hadde jo vært at jeg var uten pc og nett, jeg fikk ikke jobbet og måtte ta fri. Vi hadde kastet oss på telefonen og klaget til EB nett som ikke kunne passe på at vi hadde strøm og vi var sure på Egil (NSB) som ikke kunne gi oss på Finse informasjon om nye togtider. I løpet av togturen gikk det sakte opp for meg at det var andre enn Finse som trengte NSB sine ressurser og hjelp akkurat denne dagen. At informasjonen uteblir, at NSB personalet selv ikke får beskjed om at det kommer 700 nye passasjerer, at de ikke blir utrustet med nok mat, drikke og nok personell er jo unketelig forferdelig dårlig. Jeg forstår at brannen ikke var planlagt, jeg skjønner at vi på Finse ikke stod øverst på listen da hele toget stod i brann, men jeg tror NSB sin risiko og beredskapsavdeling (om det finnes en slik avdeling) har fått noe å tenke på og jeg håper beredskapsplanene blir vanntette. Tenk om det hadde vart vinter og tenk om....ja tenk om.

Det gikk bra, alle overlevde, ingen ble skadet. På Finse var det bryllup, gjestene kom seg opp, vin og brennevin kom fra Geilo. Togene kommer opp til Finse hver dag, ikke til normale tider, men det er greit så lenge vi vet når de kommer. Personalet på toget hadde funnet roen før jeg gikk av toget, selv kom jeg meg til byen og fikk feiret min egen alderdom. Passasjerene har fått tilbud om krisehjelp. Skinnene skiftes nå og vi håper togtrafikken går som vanlig igjen snart. Og igjen ble vi på Finse minnet på hvor utrolig avhengig vi er av NSB. Nå benytter vi hver sjanse til å gi NSB ansatte god mat og steder å hvile mens de er her oppe. Selv erfarte jeg at om vi er snille mot de, så er de snille mot oss og da er jeg snill tilbake igjen og hjelper de med kaffetrakting. Det er sånn vi vil ha det med NSB, et gjensidig samarbeid hvor begge parter strekker seg akkurat litt lenger.

Vi avslutter blogginnlegget med et bilde av det utbrente toget som passerte Finse på lørdag. Brudeparet fikk en smeltet flaske som minne før toget reiste videre. Det er hårreisende å se hvordan flammene totalt har tatt kommandoen over dette toget. Vi er forøvrig nødt til å legge togulykken bak oss, hotellet åpner neste uke. Telefonen ringer konstant og vi forsøker mentalt og omstille oss til sommer og sykkelsesong. Det er lett i dag som solen faktisk skinner på oss. Snart kommer også en ny Rallarvegsrapport, vi er spente på befaringen langs Rallarvegen i morgen.  

Foto: Per Mikkelsen


So long,
Hilde

Ingen kommentarer:

Legg inn en kommentar